- Jeg er ikke så flink til å si nei. Det er noe feil oppi her, som gjør at jeg ikke får det til, sier Mats Eirik Rødsand og retter en pekefinger mot hodet.

Lyset fra en mild marsdag sniker seg inn vinduet i kafélokalet og lyser opp ansiktet til den unge ambulansearbeideren fra Sortland.

Frokosten han ble servert for en halvtimes tid siden, står fortsatt urørt på bordet.

Kona Hilde sitter ved siden av og nikker bekreftende når Mats kommer til kjernen i hvorfor kalenderen som regel alltid er smekkfull. Med tre unger mellom ett og ni år, full jobb i ambulansetjenesten, med eget foretak på si og som leder i Røde Kors sitt hjelpekorps i Sortland, sier det kanskje seg selv at få av døgnets timer går rolig for seg. På toppen av et brennende engasjement for det han driver med, har han en innrømmelse å komme med:

– Jo, jeg får litt dårlig samvittighet av å si nei. Ulempen er at det går ut over Hilde og ungene, sier han og ser på jenta han har delt livet med siden han var 17 år.

– Også ser jeg vel sjeldent mørkt på ting.

Ambulansearbeideren

Mats har allerede ti år bak seg i ambulansetjenesten i Vesterålen. Og skal vi tro både hans selv og kona har engasjementet for jobben bare blitt «verre» med årene.

– Når jeg finner noe jeg liker godt, klarer jeg ikke stoppe. Det bare baller på seg, og det har det gjort siden jeg begynte på ambulansen. Jeg bruker mye av tida mi til jobb, både i og utenfor arbeidstid, sier han.

Mats begynte først på byggfag etter ungdomsskolen, men skjønte raskt at det ikke var hammer og sag som var drømmen. Han ville jobbe på ambulanse, og det til tross for at han nærmest ble uvel av synet av blod.

– Det har vært en liten drøm fra jeg var liten av. Én ting er at jobben er spennende, noe annet er at du kommer inn i folks liv i deres verste kriser, og får lov til å hjelpe til. Det er ingenting som gir mer mening enn det, sier han.

En freidig 18-åring ferdig på ambulansefag i Narvik, nærmest krevde å få lærlingplass i Vesterålen, ringte ned de ansvarlige og maste seg til et ja.

Han var så gira, og han var så innstilt på at det var dette han skulle gjøre.

Siden han begynte som lærling i 2005 har Mats vært innom ambulansen de fleste steder i Vesterålen som vikar, før han i 2011 klasket fireårsregelen i bordet, og sa at «nuh, ska æ ha fast stilling». Og det fikk han på Sortland.

– Jeg er veldig frempå, noen synes sikkert at jeg er for mye frempå. Men engasjementet mitt kan jeg ikke gjøre så mye med. De får bare bære over med meg, sier han og gliser.

«Pensjonisten»

Mats har akkurat fylt 29 år, men har i mange år gått under kallenavnet «pensjonisten» blant kolleger.

– Det har vel med å gjøre at de tingene jeg holder på med ikke helt har passet inn i ungdomskategorien. Jeg og Hilde gjorde voksne ting fra vi var veldig unge, sier han.

De var akkurat ferdig med videregående skole, da de som planlagt fikk sitt første barn. Han var 20 år da de kjøpte sin første leilighet og giftet seg.

– Vi så ikke på det som veldig spesielt, og det vakte heller ikke særlig reaksjoner rundt oss. Men vi ble nok fort voksne, og derfra har det ballet på seg, sier Mats.

I dag har de Elida på ett år, Milla på sju og Nicklas som nærmer seg 10.

I et hushold med tre unger, en pappa som jobber turnus på ambulanse, driver eget firma på fritida og leder hjelpekorpset i Sortland, ei mamma som jobber turnus i helsesektoren i kommunen og studerer til å bli sykepleier - er det ikke vanskelig å se for seg at kalenderen på kjøleskapet hjemme hos familien Rødsand til en hver tid er rimelig full.

Synkroniserte kalendre på mobiltelefonene er et must i planlegginga.

– Vi har en familie som er utrolig flink til å stille opp når vi trenger hjelp. Hadde vi ikke hatt de hadde ikke dette gått, sier Mats.

– Ulykker ikke verst

Når Mats står opp om morgenen og kruser bort til ambulansestasjonen i Nordlysveien, vet han aldri hvordan dagen blir.

Sortland ambulansestasjon har mellom 1400 og 1500 oppdrag i året, i gjennomsnitt fire om dagen. Det kan være alt fra ukompliserte transportoppdrag til dramatiske akuttoppdrag. Fra folk med brystsmerter, mulig hjerneslag, til bilulykker eller brann. Etter ti år i tjeneste for ambulansen i Vesterålen, har du sett og opplevd mye.

–  Mange tror at store ulykker er det verste. Det er det ikke, langt ifra. Det verste er å komme hjem til noen som er på sitt siste, for eksempel et menneske som er kreftsyk.

En ellers så pratsom kar begynner å slite med ordene. Øynene blir blanke.

– Det ligger i familien. Pappa er også en skikkelig blautfisk. Det skal ingenting til før tårene renner, unnskylder han seg før han fortsetter der han slapp.

– Blod og gørr er ikke det verste, da er du så fokusert på å gjøre en jobb. Men når du skal hente en pasient på sykehuset, for at han skal få lov til å dra hjem og dø, må du være et medmenneske på en helt annen måte.

Hjelp og trøst

For skal du jobbe på en ambulanse må du kunne mer enn å komprimere og stoppe blødninger. Du må kunne gi både hjelp og trøst.

– Du må evne å snakke med folk, holde ho gamlemor i hånda, vise at du bryr deg, sier Mats.

Noe av det tøffeste han har opplevd i jobben var da han ble utkalt til en hjertestans på en liten baby. Det mens Hilde gikk gravid for andre gang. Han sier det er umulig å ikke la slike ting gå inn på seg.

– Vi gjorde livredningsforsøk, men babyen var ikke til å redde. Det er kanskje noe av det tøffeste jeg har vært med på. I ettertid var det tungt. Vi kolleger er heldigvis flinke til å «debriefe» etter slike hendelser, snakke og lufte ut. Det hjelper veldig på, sier han.

Har lært 1500 førstehjelp

Da niåringen i huset en gang ble spurt om han hadde arvet sitt lidenskapelige forhold til fotball fra far sin, kom poden med følgende svar:

– Nei, han pappa bryr sæ ikkje om fotball, han bryr sæ om førstehjelp.

For nærmere fire år siden startet Mats enkeltmannsforetaket Akuttmedisinsk Kompetanse, som tilbyr førstehjelpsopplæring til bedrifter, skoler og andre interesserte. Siden han startet opp har han kurset over 1500 mennesker i førstehjelp, og det på fritida.

Han drifter også et hjertestansregister for prehospital tjeneste for hele Nordlandssykehuset, og har et engasjement gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor de bruker Mats som instruktør for sine kurs.

– Nå kunne jeg holdt et foredrag i halvannen time om hvor viktig førstehjelp er. Det er den første hjelpa et menneske får når det blir sykt eller skadd, og da er det utrolig viktig at noen tørr å gjøre noe, og at vedkommende vet hva han skal gjøre. Noe så enkelt som å sørge for en fri luftvei, kan redde liv, sier han.

I februar ble to unge sortlandsgutter belønnet med medalje fra Carnegies Heltefond for sin innsats da en mann ble berget i en brann i Kvalsaukan i 2014. Én av ungguttene hadde vært på førstehjelpskurs med Mats bare en måneds tid i forveien.

– Jeg var på jobb på ambulansen den dagen, og fikk se det. Det de to guttene gjorde, bidro til å berge et liv. Da må jeg innrømme at jeg ble litt varm inni meg, sier han.

«Håll i hauet»

Nordlandssykehuset har skapt rabalder i Vesterålen etter at det ble kjent at det skal spares penger i ambulansetjenesten, og at man ikke ønsker å sette inn vikarer om personalet på ambulansene skulle bli syke. Tiltaket har foreløpig ikke blitt satt verk. Mats håper det aldri bli det. Han er såpass ærlig at han kaller kuttforslaget for «håll i hauet».

– For folk å vite at de får hjelp når de har behov for det, er utrolig viktig. Å kutte slik i ambulansetjenesten, er å rokke ved trygghetsfølelsen til folk. Som ambulansearbeider vil du også kjenne på det dersom du skulle melde deg syk en dag, og konsekvensen blir at ambulansen blir stående. Det kan like gjerne være naboen som blir syk og trenger hjelp den dagen, sier han.

Hjelpekorps-ja

Hilde bekrefter at hun ikke var over seg av begeistring da ja-mannen hennes kom hjem og sa at han skulle ta over ledelsen av hjelpekorpset i Sortland.

Hjelpekorpset hadde ligget brakk, da Aina Bygdnes og Arne David Storåker Lorentzen tok tak i det i 2011. Da Arne David ble syk, tok Mats over.

Mats snakket varmt om hjelpekorpset til alle, de enkleste å få med på laget var kollegene på ambulansen. På noen år gikk korpset fra fire-fem medlemmer til over 30. Medlemmer ble kurset, det ble samlet inn penger og kjøpt inn nytt utstyr.

– Det er viktig at en stor kommune som Sortland har et oppegående hjelpekorps. Det var egentlig årsaken til at jeg sa ja til å gjøre jobben. Alternativet var at det ble lagt brakk igjen, og det kunne jeg ikke ta på min kappe, sier han.

Om vakttelefonen hans ringer, noe den gjerne gjør én gang i måneden, skjer det at Mats må samle troppene og forsvinner ut døra - for noe timer, eller dager.

– Både i jobben på ambulansen og i hjelpekorpset, så er dette med spenning viktig, tror jeg. Det å ikke vite hva som venter deg, å få lov til å komme først, og være den som setter i gang behandlinga. Du blir litt avhengig av den spenninga, sier han.

Mats innrømmer det glatt – han er en rastløs type. Utålmodig også, og sitter sjeldent i ro.

Frokosten som kom på bordet for nå halvannen time siden står fortsatt urørt.

– Baksiden med engasjementet mitt er at det går ut over Hilde og ungene. Jeg har ei veldig tålmodig kjerring, som sier at det er greit. Jeg synes rett og slett at det er så artig, at jeg ikke klarer å la være.