Terje Skomsvold (40) er seniorinspektør i Mattilsynet på Sortland, og har tatt turen til yttersida.

Til vanlig jobber han mest med drikkevann og næringsmidler, men skal i dag drive tilsyn med et fiskemottak på Myre, og SortlandsAvisa har sneket seg med.

– Det som er det beste med jobben er først og fremst det å få treffe folk, sier han og åpner døra inn til Gunnar Klo AS.

– Men det er også et spennende fagfelt, dette med matvareproduksjon og matvaretrygghet, legger han til.

Pekefinger?

Terje finner kontoret til produksjonssjef Jan-Roger Knudsen ved bedriften. Det nærmer seg kvalkjøttsesong, og mottaket på Myre har bedt om at Mattilsynet ser over lokalene og rutinene deres før de første beistene leveres, og kjøttproduksjonen starter.

– Vann- og isprøver, har dere det? spør Terje etter at et lite femminutt med hyggelig småprat er unnagjort.

– De er ikke kommet enda, men jeg skal sende de over så snart de klar, svarer Jan-Roger.

– Vi har et godt forhold til Mattilsynet. Vi bruker de som sparringspartner, og ber de ofte om råd om det er noe vi lurer på – enten det gjelder logistikkløsninger, regelverk eller produksjon. Det tror jeg de liker også, at de ikke bare blir en pekefinger, sier Jan-Roger.

For det er nok en del som oppfatter tilsynet som nettopp det.

– Av og til opplever folk at vi er en pekefinger. Da har vi en oppgave å gjøre i å selge budskapet, og forklare de hvorfor de får pålegg. Men stort sett er dialogen god. Selv om vi kan være uenige av og til, så jobber vi mot det samme målet, som er matvaresikkerhet, sier Terje.

Trygg mat

Hva driver gjengen i Mattilsynet egentlig på med?

Terje og de 11 andre som jobber på Mattilsynets lokalkontor på Sortland skal sørge for at maten som produseres og selges i Vesterålen er tygg, og at dyrene har det godt.

De fører tilsyn med kafeer og restauranter, vannverk, fjøs, fiskebåter og fiskebruk – og ser til at matloven, dyrevelferdsloven, husdyravlsloven, helsepersonelloven, kosmetikkloven og planteforedlerloven overholdes i regionen.

– Jobben går i stor grad ut på å være ute og drive tilsyn, og se til at bedrifter driver produksjon i henhold til regelverket, sier Terje.

Strengere

Vi kles opp i hvite frakker og hodeplagg i samme stil, før Jan-Roger slipper oss inn på fiskebruket. Mye har endret seg de siste årene. Før valset  folk gjerne fritt inn og ut av mottakene, for å prate med kjentfolk, eller kjøpe seg kokfisk.

Nå er det andre boller, og publikum har ikke lengre adgang til fiskebrukene.

– Hvorfor får ikke en gammel kaill gå på kaia for å kjøpe seg kokfisk lenger?

– Det er rett og slett for å hindre at smittebærende bakterier som salmonella og listeria kommer inn på bruket. Når de først slår rot på et anlegg som dette, er det svært vanskelig å bli kvitt, sier Terje.

– Det er også et kundekrav. De som kjøper fisken vår har blitt mye mer kresne med årene, og de kommer hit for å observere hvordan produksjonen foregår, legger Jan-Roger til.

Å få folk til å akseptere adgangsforbudet, er imidlertid ikke like lett.

– Det er en stor utfordring å få folk til å akseptere at de ikke kan valse inn og ut av kaiene som de vil. Vi må nesten gjøre oss forbannet for å få folk til å høre. Jeg synes egentlig det er bra at det har blitt strengere. Jeg har opplevd at folk har kommet rett fra fraukjelleren og inn på bruket for å kjøpe fisk. De tenker ikke over hva det kan bære med seg av smitte til maten andre skal spise, forteller Jan-Roger.

Ett år ble til 14

Produksjonssjefen viser vei gjennom lokalene. Han forteller. Om rutiner, hvor kjøttet kommer inn, veien videre inn på kjølerom og til fileten hvor kjøttet skjæres opp og pakkes.

Terje følger hakk i hel, nikker, noterer på et ark, og spør.

Hvordan blir kjøttet behandlet? Hvor oppbevares det? Hvordan er merkingen?

Undertegnende lurer imidlertid mest på hvordan denne høyreiste karen fra den lille øya Jøa i Nord-Trøndelag, har havnet på Sortland.

– Jeg skulle i utgangspunktet kun være på Sortland i ett år, sier han.

Terje er utdannet  næringsmiddelskandidat fra den gamle landbrukshøgskolen på Ås. Det var jobben som dro han nordover til Vesterålen i 2001 – i det som da var Statens Næringsmiddelstilsyn.

– Jeg hadde studert på Østlandet, og var lei av kornåkre og savnet fjell, så da bar det nordover. Siden har vi vært her, og foreløpig har vi ingen planer om å flytte.

«Vi» er han og kona Marie, som jobber som vernepleier på Sortland.

– Vi trives godt. Her har vi sjø, fjell og mange av fritidsinteressene rett utenfor stuedøra, sier han og forteller at han  går mye i fjellet, plukker bær og sopp, går på jakt og fisker.

Variert

Jobben i Mattilsynet byr ifølge Terje på varierte dager, som denne, først med besøk på et fiskebruk på Myre, etterfulgt av et helt annet oppdrag på Sortland.

– Når sau dør naturlig, sjekker vi dem for skrapesjuke. Dagen i dag avsluttes med at jeg skal skjære opp to sauhoder, for å ta hjernemasseprøver og sjekke dem for skrapesjuke, forteller Terje.

En annen dag er det en kafé eller et vannverk som får besøk. En dag ute på tilsyn, resulterer gjerne i én dags arbeid på kontoret med saksbehandling og skriving av tilsynsrapporter.

Terje trives med å reise rundt i regionen og treffe folk, men det er også sider ved jobben som ikke er fullt så givende.

– Det hender jo at vi må iverksette tiltak, som å stenge kafeer eller avvikle dyrehold. Det er aldri koselig å ta livsgrunnlaget bort fra folk. Vesterålen er nok ikke noe bedre enn resten av landet, og det har hendt at vi har stengt kjøkken og krevd full nedvasking. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det forekommer, sier han.

Praten mellom produksjonssjefen og Terje går over i torskeloins og middager, og vi beveger oss tilbake til kontorfløya – med panoramautsikt over Myre havn.

– Dere er gammel i gamet, dette er veldig bra ut, konstaterer Terje, før han takker for seg, setter seg i bilen og kjører til Sortland for å pirke i et par døde sau.