– Da jeg var liten var lekeplassen i fjæra. Der lekte vi med båter. Det har jeg aldri sluttet med. Og derfor er jeg med i kystlaget, sier Tor Ottesen.
Lyden av motordur fyller Torghuken. Det lukter svakt av sjø og olje. I et sekund eller to er det avglemt at vi egentlig er midt i Sortland sentrum.
Vi sitter på dekket til «Ole Larsen», kutteren fra 1962, oppkalt etter den siste bjørnejegeren i Lonkanfjorden. Båten kom i Sortland kystlags eie i fjor, og er kommet i gode hender.
Viggo Maas (72) og Leif Inge Johansen har forsvunnet ned i motorrommet, Tor Ottesen (72) og Steinar Nikolaisen (73) har startet på en halvannen time lang historietime på båtdekket.
Kysthistorie
Mens travle vesterålinger haster over torget bærende på dinglende handleposer, går vi tilbake i tid. Til da hovedveien var sjøveien. Til da Sortlandssundet gikk helt opp til Strandgata, da byens brygger ikke var erstattet av kjøpesentre. Til da hester og kjerrer ble lastet med varer i Jens Pettersa-smuget i Kvitbrygga, og båtene lå tett i tett langs kai og fjære. Til da fisket og aktiviteten i Eidsfjorden var så stor at Sildpollen hadde den nest travleste telegrafstasjonen i landet. Da Hurtigrutas primæroppgave ikke var å frakte turister, men fisk, gods og folk langs kysten.
– Det har vært enorm aktivitet i Sortland. Da jeg var liten lå det tre-fire snurpere borti her, sier Tor og peker.
– Dette er en del av historia vår, men det er ingen som har tatt vare på den, bortsett fra oss. Når vi er borte, er det noen som vil huske det? spør Steinar.
Glemt kyst
De fire karene vi har slått oss på lag med denne tirsdagen om bord «Ole Larsen», er blant 54 ildsjeler i Sortland kystlag. De har vår historie i hode og fingre. Flere av dem vokste opp på småbruk, med fedre i fiske. I ei tid da man skilte båtene etter motorlyd, og kunne sitte i klasserommet og høre lyden av pappa som kom hjem fra Finmarka. De er vår hukommelse, og frykter at vi er i ferd med å la vår egen historie gå i glemmeboka.
– Staten, det offentlige, har tatt seg av folkekulturen i museer, tatt vare på gårder og livet på landet. Men så var det noen som glemte av kysten. Da båtene ble gamle ble de til sankthansbål. Men så var det noen originaler langs kysten som tenkte at de skulle ta vare på kystkulturen før den forsvant.
Tor forteller om oppstarten til Forbundet Kysten, som han har vært med i siden 80-tallet, og som Sortland kystlag er et lokallag av.
De er redde for at den stolte kysthistoria skal gå tapt.
– Jeg har gått mange år på skole, pugget byer i Belgia og kongerekker, men aldri lært vi noe særlig om vår historie, hvordan vi levde her nord, sier Tor.
– I den gamle geografien var det et lite bilde av en fiskehjell i Lofoten, og et lite avsnitt skrevet om Nord-Norge. Det var alt, sier Steinar og holder tommel og pekefinger noen centimeter fra hverandre.
– Det er veldig synd om historia vår skulle gå i glemmeboka. Vi vil dokumentere det, vi vil vise det frem. Noen må ta ansvar, sier Steinar.
– Men, sier Tor.
– Vi er ikke noen museumsorganisasjon. Vi lager ikke sarkofager, legger båtene på land og bygger glass over. Vi tar det i bruk. Det er viktig å ta vare på kunnskapene og ferdighetene rundt det å bruke båtene og utstyret også, sier Tor.
Bevarer og bruker
Tor og Steinar står fremme i baugen og snakker. Peker ned på treverket.
– Dette må fornyes, sier Steinar.
Viggo og Leif ligger på kne i motorrommet, mens en alarm uler.
– Vi plages med ladinga til startbatteriet, roper de opp.
Mannfolka og kvinnfolka i Sortland kystlag legger ned utallige dugnadstimer i året.
– Vi legger ned mye tid, og til dels mye penger i arbeidet. Men jeg har mye igjen for det. Det gir meg et fellesskap og et samhold, og gjør at jeg kan stelle med noe jeg har interesse for. Det tror jeg gjelder de andre også, sier Steinar – som er leder i kystlaget.
Den gamle fiskebåten «Ole Larsen», som ligger til kai i Torghuken på Sortland, er én av flere båter de eier og vedlikeholder. I Sørhamna har de «Roskva» liggende, en 30 fots sjark, oppkalt etter tjenestepiken til Tor med hammeren. I tillegg holder de øye med og steller med båtmotorer, brygger, naust og andre ting som hører Sortlands stolte kysthistorie til.
De møtes hver onsdag, enten om bord i én av båtene, på Rødbrygga eller Kvitbrygga eller lokalet de disponerer ved landbruksskolen på Kleiva.
I vinter skal de ta for seg ferga «Jarl», som gikk i rute over Sortlandssundet mellom 30- og 50-tallet.
– Vi skal få den opp å gå som utstillingsmodell til neste sommer. Planen er at den skal stå utenfor Rødbrygga, sier Steinar.
For dem handler det imidlertid ikke bare om å bevare gamle gjenstander. Det handler også om å ta dem i bruk. Tor eier en av Sortlands aller eldste båter, en treroms nordlandsbåt, trolig bygget en gang mellom 1860 og 1880. Denne uka skal kystlaget ut å seile med den.
Ønsker seg flere medlemmer
– Hvordan skal dere sørge for at kysthistoria ikke går i glemmeboka?
– Vi prøver å vise oss frem. Når båten ligger til kai i Torghuken, kommer det folk bort, spør og prater. De fleste lurer vel egentlig på om vi selger fisk, sier Steinar og smiler.
Under sist cruisebåtbesøk serverte de sildegrynssuppe til turistene i Rødbrygga. Det ble veldig godt mottatt. Av og til tar de folk med ut på tur med båtene. I vinter var de på VM i skreifiske, under Sildefestivalen lå de til kai i Sildpollen.
Også ønsker de seg flere medlemmer, som kan bidra til å fremme kystkultur og kysthistorie.
Viggo, Tor og Steinar er pensjonister. Dem er det mange av i kystlaget.
– Det er kanskje vi som er mest aktive, fordi vi har mest tid, sier Steinar.
– Nei, nei, avbryter Tor.
– Nu må du ikkje gløm damene. Vi fire kaillan er ikke representabel for kystlaget. Vi har blant annet en kvinnegruppe som er høyst oppegående, sier han.
Men kystlaget skulle gjerne hatt flere medlemmer – både blant den yngre garde, og også flere kvinnfolk.
– Kystkulturen er mer enn båter og bruk. Det er også det som skjedde på land. Hadde det ikke vært for damene, hadde man ikke kunnet rodd fiske før i tida. Vi vil gjerne ha flere damer inn i kystlaget, som kan bidra til å ivareta den kystkulturen som er på land, sier Steinar.
Tor greier ut, og begynner på en hyllest til fiskarkvinna. Hun som var igjen på land, og tok seg av hus, heim, unger og gård.
– Idylliseringa av kvinnfolkene liker jeg ikke. De sto ikke som fiskarkvinna ved innseilinga til Svolvær og vinka, de var opptatt med å jobbe! utbryter Tor.
De legger ikke skjul på at de ser litt opp til kystlaget i Øksnes, og deres satsning på barn og unge.
– Sortland er vanskelig. Det er så mye aktiviteter for ungdom, at det er vanskelig for oss å få oppmerksomheten deres, sier han.
Ræva mot sundet
Vi klatrer opp av båten, og rusler langs kaia mot Rødbrygga og Kvitbrygga. Bryggene er i familien Ellingsens eie, og Tor mener de har ivaretatt bygningene på en forbilledlig måte. Georg Ellingsen har latt kystlaget få låne bryggene, og de har sørget for vedlikehold de siste årene.
Men de er slett ikke imponert over utviklinga som har skjedd rundt bryggene. Eller byen forøvrig.
– Blå by ved sundet, mumler Tor.
– Tilknytninga til havet blir mer og mer diffus, sier han mens vi går langs den gamle dampskipskaia.
– Hvis du ser langs sundet ser du søppelkonteinere, parkeringsplasser, steinfyllinger og blokker. Alt det folk levde av før, er vekk. Når jeg er båtturist om sommeren, skjemmes jeg nærmest over å si at jeg kommer fra Sortland. Folk sier Sortland er et «rævholl» å komme til med båt, sier Tor.
– Ja, det er helt sant som de sier, vi har blitt en by med ræva mot sundet, sier Steinar.
Brygger med sjel
Rødbrygga er blant de eldste bryggene som står igjen i Sortland.
Tor låser opp døra, og vi stiger inn ei lita dør. De gamle treveggene er full av historie.
– Vi har slåss for å ta vare på Kvitbrygga og Rødbrygga. Det er på håret at de har overlevd. Nå har området rundt blitt til ei steinfylling. Det er for galt at de gamle bryggene skal bli stående på en parkeringsplass, sier han.
Tor tar en rundtur i de gamle bryggene, ser på de gamle bildene og forteller - før han låser dørene. SortlandsAvisas utsendte takker for seg.
– Du må være med å seile! roper Tor idet undertegnede er bortover parkeringsplassen.
– Det er det som er artig. Ikke bare å reparere båtene, men å bruke de.