– All jobben som ligger bak.

Miriam Sandvær Ottesen svarer på hva som har overrasket henne mest siden hun begynte i jobben som daglig leder for ganske nøyaktig ett år siden.

Vi sitter på et av bordene på Z-Café i tredje etasje på Sortland Storsenter. Klokka er 16, det er fredag, den gjenkjennelige røde capsen er tatt av, men Miriam skal snart bare ta kveld, ikke helg.

På lørdag skal hun tilbake på jobb. For Miriam innebærer ikke jobben som daglig leder at hun hever seg over de andre ansatte og tar fri i helgene, spesielt ikke når kollegene hennes fortjener ferie etter en lang kafésommer.

Ikke bruker hun arbeidsdagen på å sitte på et kontor og tvinne tomler mens de andre sliter heller. På Z-Café jobber alle «jentene på gølvet» – også Miriam, 21 år og daglig leder.

Arbeidsdagen

Arbeidsdagen til Miriam starter klokka åtte. Da tropper hun opp til kafeen, smører opp mat som skal settes i disken, som rundstykker og baguetter. De skal være ferdigsmurt til klokka ni, og på tirsdager og fredager er det på samme tidspunkt tid for å ta imot varer fra ulike forhandlere.

Etterpå steker hun kjøtt og kutter opp garnityr, for kafeen er så å si halvt gatekjøkken og halvt tradisjonell kafé med et respektabelt rundstykkeutvalg, kake- og isdisk.

Nå kan kundene bare komme.

– Jeg står i kassa, serverer, rydder bord – alt det de andre også gjør. Jeg synes det er viktig at jeg som daglig leder ikke ligger på latsida bare fordi jeg har denne stillingen, sier Miriam.

– Det er klart at en høytstående leder delegerer og gjør minst mulig selv. Men jeg synes det er viktig at de ansatte ser at jeg også går ut og vasker og rydder bordene, at det bare ikke er de som gjør det. Når jeg er på jobb, har jeg like arbeidsoppgaver som de andre, legger hun til.

Miriam jobber til fire, kafeen er åpen til sju om kvelden. Etter jobb tar hun ofte med seg en del kontorarbeid hjem.

De arbeidsoppgavene hun har som daglig leder, er blant annet å sette opp vaktlister, gjøre klart til lønning og sende inn omsetningstallene til senteret. Hun har ikke så mye å gjøre med selve regnskapet og økonomi og sånn. Det har de egne som tar seg av.

– Men jeg har ansvaret for å drifte kafeen i det hele og store, og se til at de ansatte trives på jobb, forteller Miriam.

Bondejenta

Det høres ikke sånn ut på dialekten, men Miriam Sandvær Ottesen har levd halve livet på Sømna, rett sør for Brønnøysund. På Helgeland var det ballidrett som stod på vaktlisten for unge Miriam. Fotball begynte det med, før hun gikk over til å spille håndball i mange år.

På ettermiddagene, fridagene og i feriene var det også stor stas å være med faren på jobb som avløser på Sømna-gårdene.

For ti år siden flyttet hele familien til Kleiva i Sortland for å ta over hjemgården til pappa Ottesen, og da ble det enda mer fjøsliv for unge Miriam.

– Jeg husker jo veldig godt da vi kom flyttende opp hit, og vi fikk lov til å fare i fjøset når vi ville.

Og den karakteristiske sørhelgelandske dialekten var borte etter to uker i Vesterålen.

– Det var fordi jeg har hørt på pappa i hele oppveksten. Også har jeg jo vært en del her, selv om vi har bodd på Sømna. Jeg dro ofte hit alene med fly for å treffe farmor og farfar, forklarer hun.

Hun mener tenåringsoppveksten som ventet på gården har vært viktig for henne og de to og seks år yngre brødrene.

– Jeg tror det er en veldig fordel, for vi er oppdratt til at vi må arbeide for å få penger, rett og slett. Vi har alltid måttet hjelpe til, og vi tjente penger på egen hånd siden vi var ti år gamle. Det har alltid vært en del av oss, sier 21-åringen.

Miriam mener også at gårdslivet har smittet over på energinivået.

– Jeg tror det er derfor jeg er så fast bestemt på at jeg vil jobbe. Jeg må jobbe, jeg har ikke ro i ræva til å sitte hjemme. Også liker veldig godt å være i aktivitet i jobben. Noen kontorjobb hadde jeg ikke passet i, det hadde jeg bare ikke greid, påstår hun.

Arbeidsulykken

Jobbing i fjøset satte likevel en langvarig stopper for den aktive jenta. Etter en episode i fjøset, var det en brå slutt på Miriams håndballkarriere.

– Jeg gikk vel i sjuende klasse da jeg ødela ryggen i en arbeidsulykke i fjøset. Jeg vasket ei ku, da hun begynte å sparke meg. Da jeg reiste meg opp, la hun all vekta si på meg, så jeg ble bøyd over båsen. Da var det rett til legen.

Hun forteller at hun fikk avdekket nerveskade, vevskade, skjelettskade og muskelskade på samme sted i ryggen. Etter ulykken ble det mye rehabilitering for Miriam, og hun hadde ikke rygg til å fortsette med idrett.

– Jeg var i Bodø, dro på et rehabiliteringsopphold i Valnesfjord i Fauske i 14 dager, dro på healing og prøvde mye rart, sier hun.

Senere har gått mye til fysioterapeut og kiropraktor, og det har hjulpet mye, hevder hun.

– Nå går det helt fint igjen. Jeg kjenner det jo hvis jeg går mye rundt hele dagen, men nå vet jeg hva som trigger at jeg får vondt, så jeg vet hva jeg skal holde meg unna.

Tilbake for fullt

Det skal mer til enn en nerve-, vev-, skjelett- og muskelskade for å holde Miriam unna aktiviteter.

I tillegg til jobben som daglig leder på Z-Café er hun i dag rådgiver i Regnbuen 4H på Kleiva, medlem i Bygdekvinnelaget, og driver med dykking og er sekretær i Hadsel Undervannsklubb.

– Også er jeg med i motorsag på fritida.

– Du er med i motorsag? Hva i all verden vil det si?

– Hehe, vi har satt sammen et tevlingslag, vi kaller oss for Team Sørbygda og øver av og til. Det handler om å arbeide fort med motorsaga, rett og slett. I fjor deltok vi i en konkurranse, det var veldig artig og kjempemange så på, forteller hun.

Konkurransen gikk ut på å utføre ting på best mulig vis, som å smelle en ballong, åpne en ølflaske og skjære av ei treskive slik at skiven ligger igjen på stammen, alt ved hjelp av motorsaga.

– Jeg vant hedersprisen fordi jeg ikke hadde noen strafferunder. Det var jo artig, siden det var min første tevling, smiler Miriam.

Valgets kval

På Z-Café var det imidlertid ikke åpenbart at Miriam skulle være lederen. Hun startet å jobbe der for fem år siden, på den tiden kafeen holdt til i andre etasje på senteret, der skobutikken ligger nå. Kafeen trengte ansatte, og Miriam ble spurt om å starte.

– Det passet fint, for da jeg gikk på skole og trengte noen ekstra penger. Også var jeg ett år ute i mammapermisjon i fjor, før jeg begynte igjen i juli. Da trengte de en ny daglig leder, og jeg ble spurt om jeg ville ta over den ledige lederstillinga.

Hun gikk mange runder med seg selv for å finne ut om hun kunne greie en slik jobb.

– Etter å ha pratet en stund med mamma og pappa og resten av gjengen, så fant vi ut at siden jeg ble 21 år i år, så var det greit å ha noe sånt på cv-en – å ha jobbet som daglig leder såpass tidlig. Så da var det bare å takke ja og prøve seg.

Med i betraktningen var også at hun har vært aktiv i 4H i ti år og sittet som leder i flere av disse årene, i tillegg til å ha hatt andre leder- og styreverv.

– Jeg er glad i å ha kontroll, styre og delegere. Det er selvfølgelig noe annet å være daglig leder på en kafé enn å sitte i et styre. Men jeg er veldig glad i nye utfordringer, og jeg synes det er artig å utfordre meg selv – feile og lære. Da så jeg på dette som en mulighet. Går det ikke, så går det ikke, men da har jeg i hvert fall prøvd, sier Miriam.

Hun forteller at det likevel har vært mye mer jobb enn det hun forventet.

– Det har vært dager jeg har jobbet både 12 og 14 timer. Det er tusen ting som skal gjøres. Enkelte ganger strekker ikke tiden helt til, men som regel går det greit.

Kafeen for alle

Z-Café har et variert klientell, i stil med menyen. Både student- og pensjonistgjenger er å finne rundt bordene med utsikt mot sundet.

– Vi skal prøve å være litt for alle aldre, og vi vil både tilby mat som eldre kjenner igjen og gjerne vil spise – og noe nytt for dem som vil prøve det.

Nye ting er også Miriam ivrig på å teste ut.

– Jeg prøver stadig å lage noe nytt. Da får jeg utfordret meg selv. Så får jeg se, selger det godt, fortsetter vi med det. Hvis ikke, legger vi det fra oss, sier hun.

– Men ellers består det mye av det samme, så det vises kanskje ikke veldig godt at jeg ble daglig leder her for et år siden, sier 21-åringen.

Miriam har til sammen seks ansatte, hovedsakelig skolejenter, og hun er ikke bekymret når hun går hjem klokka fire – og kafeen skal holde åpent tre timer til.

– Nei, de jentene jeg har, er så flinke. Jeg har hatt to nye på opplæring denne uka, og på onsdag hadde vi et skikkelig kjør. Det var deres tredje dag, og det gikk så bra. De lærte så fort alle sammen. De er så bra, og jeg hadde ikke klart det uten dem, skryter hun.

– Dere har en veldig positiv og humoristisk tone på jobb?

– Ja, vi er som en stor vennegjeng. Jeg synes det er viktig at man skal kose seg og ha det artig på jobb, samtidig som at kundene skal føle seg godt tatt imot når de kommer. Humoren må ikke bli overdrevet, men jeg vil ikke at ansatte kommer på jobb og blir sure.

– Og når har dere ledd mest?

– Det var en lørdag, klokka var halv fire, og frityren skulle tømmes. Jeg ble spurt om frityren bare skulle helles over i frityrdunken før vi tømte det ut. Men jeg var opptatt med noe og koblet ikke helt og sa: «Kjør på»! Frityren er jo på 180 grader, så det smeltet jo rett gjennom dunken. Da var det 10 liter med frityr over hele gulvet.

Allerede klokka halv to tenkte Miriam at de skulle begynne veldig tidlig med å gjøre ting klart denne dagen, så de kunne være hjemme til halv fem.

– Jeg var så sliten, for det hadde vært så mye å gjøre. Men det ble en sen kveld med vasking av frityrolje. Da flirte vi så utrolig mye, det var ikke noe annet å gjøre. Vi var kjempeslitne fra før, også skjedde dette, det var liksom toppen. Kundene som kom inn og så det, de holdt på å flire seg fordervet. Også syntes de synd på oss samtidig, for de skjønte at det der ikke var helt meningen, sier Miriam og ler.

Familien

Denne lørdagen, da Miriam lå bøyd over frityren på kafégulvet, var det nok to som lurte hvor det ble av henne.

Miriam bor på Holmsnes i Hadsel sammen med kjæresten Ove og datteren Karoline på to år.

– Det er en halvtimes kjøring å komme hjem fra jobb, men det går bra. Vi har ingen tilknytning til stedet, vi likte rett og slett huset så godt og kjøpte det i mars i fjor. Vi håper jo etter hvert å flytte tilbake til Kleiva, der mamma og pappa og svigerfamilien min bor. Det er viktig for oss begge at vi har familie rundt oss, forteller Miriam.

Men med jobb og alle aktivitetene, får hun tid til toåringen?

– Hun er i barnehagen, så jeg leverer og henter henne før og etter jobb. Også har vi ettermiddagene sammen. Ettermiddagene er ganske dyrebare for meg, så helst foretrekker jeg at møtene jeg skal på, holdes etter at hun har lagt seg. Jeg er veldig heldig å ha mamma og pappa og svigerforeldrene så nært. Hvis det skulle være noe, kan hun alltids være hos dem.

Og energinivået har lille Karoline trolig arvet fra moren.

– Hun har veldig mye energi, om ikke dobbelt så mye som meg. Vi har både hund og kanin hjemme, så hun har nok å henge fingrene i!

Kaninen var et resultat av at Miriam satt og så på kjøp-og-salg-gruppa for Vesterålen på Facebook.

– Der var det noen la ut en kanin, og jeg spurte Karoline om vi skulle få oss kanin. Og hun svarte «ja», selv om hun ikke hadde peiling på hva det var for noe. Og sånn ble det.

Fremtiden

Om ti år kan Karoline få flere dyr å leke med. Mor Miriam er utdannet agronom etter tre år på landbruksskolen på Kleiva. Planen er å ta over heimgården om ti år.

Faren skal legge ned driften nå i oktober. Marka og melkekvota skal leies ut til nabogården.

– Nå vet jeg at jeg har ti år til å bestemme meg hva jeg skal gjøre med gården. Det er jo et gammelt båsfjøs der, så det må investeres en god del. Når jeg tar over om ti år, får jeg se om jeg skal starte opp igjen eller kanskje mulighet til å starte samdrift.

Mariam Sandvær Ottesen tenker fremover på sitt 31-årige jeg.

– Men jeg har også veldig lyst til å starte en besøksgård, jeg er så glad i både mennesker og dyr, så det hadde nok vært noe.