Torsdag kveld fikkMathis Mathisen kulturprisen i Sortland.

Tidligere år ble Mathis portrettintervjuet i SortlandsAvisa. Her kan du lese hele intervjuet:

- Det er fortida som bærer oss framover, sier entusiasten.

- Dette er uten tvil det mest spennende kulturhistoriskeområdet på Sortland. Bare så synd at det skal bygges en stor blokk rett ved,sier Mathis.

Vi står i Minnelunden i Sortland sentrum, tusenårsstedet,som trolig går lengre tilbake enn middelalderen.

Den nordnorske våren viser seg fra sin minst flatterendeside med regn og sur vind, men Mathis Mathisen (66) smiler og prater og skalfestes til en digital minnebrikke åkkesom.

Holder rytmen

Møtet med Mathis Mathisen er like mye en historietime somdet er et intervju.

Mannen med det hvite skjegget og de snille øynene gløder nårhan får snakke om det han liker best. Når han får fortelle om arkeologi, omjernaldergraver i rundkjøringa på Sortland, om Minnelunden hvor den førstekirka stod, om klokka i tårnet som er nesten 600 år gammel, og om den gamlekirkestua fra 1700-tallet hvor det aller første kommunestyremøtet i Sortlandble hold på 1800-tallet. Ikke så vanskelig å tro på det når han sier at hanhadde drømmejobben i å undervise i historie.

- Jeg hadde trodd overgangen til pensjonisttilværelsenskulle bli verre, men det har gått bra. Det er blitt likere dager. Jeg har ikkeså mange jern i ilden nå. Men som pensjonist gjelder det å finne rytmen idagen, og ikke gi slipp på alt man har vært borti før, sier Mathis i noe merlunere forhold over en kopp kaffe noen dager tidligere.

Han holder rytmen. For noen år siden pensjonerte han seg,etter 40 år i samme jobb som lærer og rådgiver ved Sortland ungdomsskole.

Men fortsatt er han leder i Sortland Historielag, et vervhan har hatt i så mange år at han har mistet tellingen over nøyaktig hvormange. Han har også kjempet mot EU siden den ganget het EF. Og han holder endakoken, nå gjennom Nei til EUs lokallag på Sortland.

På leting

Historieinteressen har vært en del av han hele livet. Det erdet han kaller for sin nisje.

- Jeg tror det har med identitet å gjøre. Om å lete etterseg selv, sier han i et forsøk på en forklaring om hvorfor.

- Det er fortida som bærer oss videre, sier han og folderhendene.

Om det stemmer, så har Mathis bidratt til å bære Sortland etstykke på vei ved å legge fortida på bordet. Han har gravd, lyttet, skrevet ogorganisert. Han har lagt et enormt arbeid i å legge Sortlands fortid mellompermer, i å jobbe for en dokumentasjon av kommunens egen lokalhistorie, før denrisikerte å gå bort med tiden.

Et slikt arbeid skulle man tro var et verk av en hardbarkasortlending, med røtter lang nede i jorda i Sortland. Men det er ikke tilfellemed Mathis. Han ble født i huset i enden av Tjeldsundbrua og vokste opp iFauskevåg utenfor Harstad.

Det var ikke før han var ferdig på lærerskolen på Nesna oghistoriestudier i Trondheim, at han havnet på Sortland i sin søken etter jobbfor 42 år siden. Da hadde han knapt hørt om stedet.

- Mitt forhold til Sortland var fra baksida av hurtigruta,da vi lå til kai i Sortland, synet av Vesteraalens-boksen og de spesiellefjellformasjonene, sier han.

Identiteten

- Men det som er fantastisk når du er historieinteressert,er at du kan finne tilholdssted over alt. Når du kommer til et nytt sted og gårløs på lokalhistorien, gir det deg tilknytning til mennesker og til forholdenerundt, sier Mathis.

På Sortland var ikke det like lett som han hadde forestiltseg.

- Da jeg kom var det nesten ikke skrevet noe om Sortlandshistorie. Ingenting egentlig. Ikke fantes historielaget heller. Så jeg begynteå spørre. Det var den eneste måten å få tak i opplysninger på, forteller han.

Da Sortland Historielag ble stiftet i 1985, var Mathis ensentral skikkelse.

- Fra 80-tallet og utover blomstret historielagene opp iregionen. Det tror jeg var fordi folk her ville ha noe å holde tak i, i eiveldig omskiftelig tid, sier han.

Gjennom årboka har historielaget siden da distribuertlokalhistorie til sortlendinger. Bunken med årbøker begynner å få enrespektabel størrelse. Men han skulle gjerne sett at de solgte litt bedre enndet de har gjort.

Tilflytterbyen

- Det er litt spesielt med Sortland, egentlig. Byen bestårav mye tilflyttere, derfor er det mange på Sortland som ikke føler identitetfor stedet og er lite engasjert i lokalhistorien.

I kommunene rundt er det helt annerledes, sier Mathis ogmener at fokuset på å skape tilknytning til hjemkommunen må komme tidligere ennpå ”tilbakestrømstadiet”.

- Ungdommene vokser opp, drar vekk og kommer ikke tilbake.Det er en tragedie. Hadde lokalhistorien vært en del av oppveksten, tror jegsituasjonen hadde vært annerledes. Om Sortland skal øke i befolkning, erlokalhistorien et viktig sted å begynne, sier han bestemt.

Han kikker på klokka. Sier han har en annen avtale klokka14. Han skal til Lamarktunet for å diskutere oppsetting av en torvsjå, som hanforteller skal bli til et mimrested for demente og andre i en vanskelighverdag.

Formidleren

- Rikdommen med å være lærer er menneskene, sier Mathis. 40år i samme jobb, nesten aldri en dag borte. Det sier litt om både han ogjobben.

- Jeg har blitt kjent med så mange folk. På skolen, inæringsliv, unger og foreldre. Du kan gange et kull på 130 elever med 40 år.Det blir en del tusen. Særlig artig var det de gangene det kom nye elever somjeg hadde undervist foreldrene til, sier han og smiler.

I sin jobb på Sortland ungdomsskole fikk han også gjøre dethan likte best, å formidle historie.

Formidlingsevnen hansblir lagt merke til, også ut over historietimene ved Sortland ungdomsskole. Førhistorielaget overtok tid og fokus, var Mathis tenor i Sortland korforening.

Da de i 1985 framførte Spillemann på taket, var hanstolkning av en rabbiner så troverdig at folk snakker om det den dag i dag.

På barneskolen var han Askeladden som vant prinsessa oghalve kongeriket. Sist så vi han i forestillingen om Hermetikken gjennom 100år.

Beskjeden

- Jeg har ikke noen spesiell forkjærlighet for å stå påscenen. Men jeg er med om jeg kan brukes til noe, sier han beskjedent oginnrømmer det jeg har hatt mistanke om lenge, at han er beskjeden av natur.

- Jeg kan leve godt uten å stikke meg frem, sier han oglener hodet mot håndflata.

«Pålitelig, alltid presis, snill, engasjert, holder det hanlover» - skriver Mathis’ eldste datter Eva-Marie om faren i en sms.

- Jeg prøver å være en god pappa, sier Mathis og smiler. Hanog kona Elin har tre voksne barn. Mens Eva-Marie og Arne har stiftet familie ogslått seg ned i hovedstaden, er Erik på 22 år funksjonshemmet, og krever etlitt annet mamma- og pappaforhold.

- Det er et forhold som krever mer arbeid, mer omtenksomhetog ellers større grad av fasthet fra foresatte enn hva som ellers er vanlig,sier Mathis.

EF-kampen

En septemberdag i 1972 kjørte tre unge herrer Andøya rundt.De puttet pamfletter i hver en postkasse og kom hjem sent, sent på kvelden. Dengang het det EF, og Mathis var fryktelig i mot.

- Vi har verdier i Norge. Om EU hadde fått tak i våreverdier, tror jeg ikke de ville forvaltet de til det beste for menneskene. Sehva vi har fått til med fiskeriene! Det hadde vi aldri klart å bygge opp om vihadde gått inn i EU. Nå deler vi også ut oljekonsesjoner selv. Det handler omsuvereniteten til Norge, og problematikken er den samme i dag, sier Mathis.

Mathis’ engasjement mot EU har gått i bølgedaler, men det haralltid vært der. Nå er han kanskje mer aktiv enn noen gang, i en bølgetopp, sommedlem og kasserer i Nei til EUs lokallag på Sortland.

Kanskje litt fordi eldstedattera jobber i Nei til EUsentralt, som kvinnepolitisk sekretær.

- Vesterålen var et kjerneområde i EU-kampen i 1994. Nå erdet lite liv i lokallagene, så vi jobber for å få opp aktiviteten i kommunenerundt, sier Mathis.

For han er sikker på at en avstemning som vi hadde 28.november 1994 før eller siden kommer igjen. Da gjelder det å ha folket på rettside.

Rotete bohylle

Det har altså blitt likere dager. Pensjonisttilværelsen hargitt mer tid ved huset og hytta han og kona har ved sjøen i Eidsfjorden, tilavislesing og lesing generelt.

Bokhylla til Mathis kan langt fra karakteriseres som ryddig,i følge han selv. Han er av typen som koser seg i bokavdelingene påantikvariater. Sist gang kom han hjem med norgeshistorien i 12 bind fra1990-tallet.

- Det er fint å ha muligheten til å gå i dybden på ting, erhans kommentar til det.

Han samler også avisutklipp, særlig på de med lokalhistoriskinnhold. For han gir seg ikke. Verden går fremover, historien stopper ikke opp.Arbeid vil alltid gjenstå.

- Jeg føler vi har lyktes med å dokumentere Sortlandshistorie. Det er tidkrevende arbeid, og det krever tålmodighet. Men det taraldri slutt. Det som er levende i dag, er historie i morgen, sier han.

- Hva driver deg?

- Man må jo leve, være opptatt av ting. Hver må finne sinnisje, sin aktivitet. Historie er helt klart min nisje.