2007: Ingunn Yssen går ut i VG med påstander om at hun har vært utsatt for trakassering fra LO-leder Gerd Liv Valla. En intens mediekampanje og ei farseaktig granskning ender med at Valla blir pressa ut som LO-leder. Det er kun en sentral AP-politiker som tar henne i forsvar. Politikeren er Trond Giske.

2009: Ingunn Yssen skriver bok. I boka legger hun ikke fingrene imellom i beskrivelsen av Trond Giske: «Giske har kun ei sak på sin dagsorden. Trond Giske selv.»

Høsten 2017: Trond Giske velges som finanspolitisk talsperson for Ap i konkurranse med Marianne Marthinsen. Dette utløser en kampanje mot Giske i regi av Ap-ansatte på Stortinget. I spissen står Ingunn Yssen. Som klubbleder for AP-ansatte på Stortinget skriver hun en rapport hvor Trond Giske beskyldes for å drive fryktbasert ledelse. Ansatte skal angivelig ha låst seg inn på do for å gråte. Innholdet i rapporten kan vi kort tid etterpå lese i VG.

Så følger i tur og orden den ene drittpakken etter den andre retta mot Giske. For nå står angivelig «varslere» i kø for å fortelle om påstått seksuell trakassering fra Giskes side. Resten av historia kjenner vi.

Giske ble pressa ut i en rå maktkamp. Som virkemiddel brukte Ingunn Yssen, Hadia Tajik og ledende personer i Oslo Ap «varslere». Det var ikke uten grunn.

For varslere er jo angivelig uangripelige. Hvis man stiller spørsmål ved en varslers historie, er det angivelig ei ny trakassering av varsleren. Man måtte bare tro på varslernes historie. Det skulle ikke krummes et hårstrå på hauet til en varsler. Samtidig var det uanstendig hvis Giske prøvde å ta til motmæle mot de stakkers anonyme varslerne.

Dette var de rørende enige om – redaktører og kommentatorer i nær sagt alle riksmedia. Og samme holdning lot Aps leder Jonas Gahr Støre seg styre av da han gikk ut og tok avstand fra Giskes utsagn om at fleire av varslingene var grunnlause.

Rettssikkerheten til Trond Giske ga media og ledelsen i Ap fullstendig blaffen i. Sjøl ofrene for den gamle inkvisisjonen i den katolske kirka var sikre bedre rettssikkerhet enn den Giske ble til del.

Man skulle tro at det var medias oppgave å finne ut hva det faktisk var varslerne hadde beskyldt Giske for. For dernest å sjekke ut om deres historier var uangripelige eller om det var Giskes versjon som kunne være den rette. Men disse oppgavene var media ikke interessert i. Når de først hadde fått ferten av politisk blod, var det kun en ting som betydde noe: Å fortsette jakta inntil Giske måtte kapitulere.

Det er ikke første gangen varsling om seksuell trakassering blir brukt som virkemiddel i en politisk maktkamp. Høsten 2012 var det beinhard nominasjonskamp i Troms Arbeiderparti om førsteplassen på stortingsvalglista. Roger Ingebrigtsen, som da var statssekretær (med Trond Giske som statsråd i Næringsdepartementet) var foreslått på førsteplass. Han lå an til å vinne mot sin rival Martin Henriksen.

Ei uke før nominasjonsmøtet ble det så varsla om at Ingebrigtsen i 2004 hadde innleda et forhold til ei ung AUF-jente. At samme jente åtte år seinere helt på egen hånd hadde kommet til at tida nå var inne for å varsle, og da direkte til Tonje Brenna – kjæreste med Martin Henriksen og dermed Ingebrigtsens fremste konkurrent, sliter i alle fall jeg med å tro på.

Presseveteranen Olav Terje Bergo har bedt Norsk Presseforbund om å foreta ei gjennomgang og vurdering av medias dekning av Giske-saka. Han har mer enn antyda at Giske har vært utsatt for en rein hekseprosess. En slik veteran er det grunn til å lytte til.