Det finnes lys som ikke lar seg utslukke. Og en liten gnist kan som kjent tenne en stor brann. Og så finnes der noen folk som har mot nok til å gjøre helomvending, ta sats og bare hoppe i det.

Kim Jøran Olsen befinner seg akkurat nå på Den Nasjonale Scene i Bergen, han har to års kontrakt og er i ferd med å gjennomføre en leseprøve.

Det har vært en surrealistisk reise;

I løpet av desember måned debuterte han i storfilmen «Den 12. mann», med førpremiere 14. desember.

400.000 mennesker har sett filmen om Jan Baalsruds utrolige flukt fra nazistene, og menneskene som risikerte livet for å hjelpe ham. Og den går fortatt for fulle hus.

Hver ferie i Andøy

I Tromsø ligger «Den 12. mann» an til å bli tidenes mest sette film, bare slått av Titanic. Også i Vesterålen er det svært gode tall for filmen. Over 1 000 har sett den på Stokmarknes, og det har vært fulle forestillinger også på Sortland.

– Ja, hva kan man si? Det er så stort at det nesten ikke går an å ta det inn over seg. Som storesøstera min sa: «det er bare å huske å puste og minne seg selv på hvem man er». Så får jeg heller bare ta det inn over meg etterpå, det jeg har vært med på, sier han.

Harald Zwart, Nils Utsi og Kim Jøran Olsen. Et glimt fra innspillingen av «Den 12.mann». Foto: Jarle Nyttingnes

Olsen er fra Harstad, men har røtter i Vesterålen. Hans mamma, Kirsten Emilie Olsen, er født og oppvokst på Bø i Andøy. Her har Kim tilbrakt mye tid.

– Siden mamma er fra Bø, så har jeg vært der i alle feriene i hele livet, sier han, som har slekt på Andenes, der søskenbarnet Anja Pettersen bor. Også hans mors søster og flere i familien bor i Andøy.

Det han har vært med på er stort. Han gikk ut av teaterhøyskolen i sommer, og kunne knapt fått bedre start på skuespillerkarrieren.

– Det er debuten min, så det er litt spennende. Jeg debuterte både på kino og på teaterscenen på Den Nasjonale Scene i Bergen med to dagers mellomrom. Det har vært litt av en desember, humrer han.

Han kom til Bergen i oktober i fjor, og spiller i teaterstykket Glassmenansjeriet.

– Klyper meg i armen

– Filmen spilte vi inn en del av i 2016 og resten i 2017, sier han, og tilføyer:

– Å være med på filmen er det største innenfor skuespilleryrket så langt. Jeg går fortsatt nå, ett år etter innspillingen, og klyper meg i armen og skjønner ikke helt hva jeg har vært med på, sier han.

Deler av filmen er spilt inn i nord-Troms, der Jan Baalsruds flukt over til Sverige skjedde. Harald Zwarts nye dramatisering av norsk krigshistories mest myteomspunne fluktbragder er blitt en effektiv thriller om overlevelsesvilje, personlig mot og tilfeldigheter.

Det er noen tilfeldigheter som også ligger bak at det ble skuespiller av 29-åringen også. Kim Jøran Olsen har fagbrev som kokk, og drev butikken 5050, en nisjebutikk med skateboard og snowboard, som lå midt på torget i Harstad.

Hva i all verden var det som skjedde?

En litt homoerotisk versjon av Tryms-kvida

– Jeg tok et 20-timers kurs i uka på skolen, og hadde en deltidsansatt sammen med meg i butikken, som ble nestleder og styrte skuta mens jeg var på skolen. Så en dag kom nynorsklæreren inn og spurte om det var noen som kunne være så snille å bidra under juleavslutningen, fordi det brukte å være så døvt, sier Olsen.

Han rakk opp hånda, og ble del av et lite crew.

– Så endte vi opp med å spille en litt homoerotisk versjon av Trymskvida. Da var jeg Tor med hammeren, som må kle seg ut som ei dame for å få hammeren tilbake. Der lå jeg fremst på scenen med damekjole, hammer, lang parykk og litt lys feminin stemme. Idet teppet går opp begynner flere hundre elever å hylflire. Da skjønte jeg at nå er det bare å gi gass!

Noen ganger i livet kan man oppleve sånne euforiske øyeblikk av klarhet, idet du plutselig er nøyaktig der du hører til.

– Jeg fikk den opplevelsen av at et lys var tent i kroppen, som jeg ikke hadde hatt før, sier Olsen.

Litt kinkig

I løpet av de neste dagene kom det folk innom butikken med tilbakemeldinger, de mente at dette var noe han burde fortsette å gjøre.

– Da googlet jeg «skuespiller i Oslo» og søkte på det første jeg kom over, humrer Kim Jøran Olsen, som fikk det sabla travelt med å rekke ned til tigerstaden.

Han måtte på grunn av søknadsfristen innfinne seg dagen etterpå.

– Jeg hadde aldri vært i Oslo før, men kjøpte flybilletter, gikk inn og gjorde en audition der jeg ikke ante hva jeg holdt på med, sier han.

På vei tilbake på Gardermoen møter han ei som hadde vært på audition samtidig som han, ei jente med årevis med teatererfaring, men som allerede hadde fått mail om at hun ikke var kommet inn. Hun sa til Olsen at han burde sjekke om han hadde kommet inn på NISS, Nordisk Institutt for Scene og Studio.

– Jeg tenkte; «Yeah, right!». Hun hadde jo massevis av erfaring og hadde tenkt teater hele livet, mens jeg hadde holdt på med dette tre-fire timer, sier Olsen.

– I mailen stod det «Velkommen til runde to», så da stod jeg der midt oppi en litt kinkig situasjon, sier han.

– Mamma, skal jeg gjøre dette?

Kim tok meg seg bestekompisen til andre audition-runde ved NISS. Han hadde for øvrig heller aldri vært i Oslo før, og ble parkert på en kafé utenfor.

– Det var ganske artig, for han hadde plassert seg sånn at han hadde sittet halvveis under en parasoll, Da jeg kom ut etter fire timer var han rød i halve ansiktet, det er nok et minne jeg vil huske for livet, humrer han.

En måneds tid går, han reiser tilbake til Harstad og jobber i butikken.

– Plutselig ringer mamma og sier der er kommet et brev. Der stod det at jeg var kommet inn. Da var det bare å helomvende hele livet, forteller Kim.

– Jeg spurte mamma om jeg skulle gjøre dette? Mamma er verdens beste dame. Jeg rakk bare så vidt å stille spørsmålet før hun hadde svart: «Ja, du må jo bare prøve». Siden hun svarte så raskt på det, så var alt i grunnen greit, sier han.

Satte et mål

Etter å ha kommet inn på NISS fant han ut at det er noe som heter Teaterhøyskolen i Oslo. Å komme inn gjennom det nåløyet er knallhardt. Det er rett og slett fryktelig vanskelig å komme inn.

– Jeg satte meg som mål at jeg skulle inn der, om så med rullator, sier han, og ler litt beskjemmet før han forteller at akkurat det skulle han kanskje ikke sagt, fordi det ble til en litt snurrig undertittel i lokalavisa.

Teaterhøyskolen er en ypperlig måte å springe hodet i veggen på. Men av erfaring blir man vis.

– Det første året var jeg så ny at jeg burde ikke søkt engang, jeg burde ikke gått inn i det rommet engang. Jeg kom ikke videre, i det hele tatt, sier han.

– Du går inn i et rom og skal holde en monolog for juryen, sier Kim, og blir stille når han tenker tilbake.

Så blir røsten livlig igjen.

– Men året etterpå! Da kom jeg til tredje og siste auditionrunde. Vi sorteres da fra 700 søkere, ned til 120 søkere, også fra 120 til 30 stykker. Deretter går du på skolen i fjorten dager og blir testa i alt mulig rart. Det var åtte stykker som kom inn, sier Olsen.

Han gav seg aldri da han forfulgte skuespillerdrømmen. På fjerde forsøk nådde han målet, etter å ha søkt hvert år fra 2010 til 2014.

Bygger opp stamina

– Har du alltid vært så modig? Det er et stort sprang å ta å selge alt å flytte til Oslo.

– Tja, jeg vil kanskje ikke si det på samme måte. Livet har testa meg på masse forskjellig. Jeg har ikke hatt en plettfri oppvekst når det kommer til mobbing, men så har jeg ikke gitt meg heller, sier Kim.

– Man bygger vel opp en liten stamina. Uansett hvor mange slag du får i trynet, handler det ikke om hvor hardt du blir slått, men hvor god du er på å reise deg opp og gå videre. Det må man bare venne seg til i denne bransjen, har jeg erfart. Man får gjerne 99 «nei» og ett «ja», og det er blant de 99 nei du bare må stå i det og ikke gi deg, sier han.

Sommeren 2017 gikk han ut fra teaterhøgskolen.

– Men rollen som Nigo i filmen «Den 12. mann» fikk jeg i 2016, og da var jeg enda elev ved skolen, sier han.

Ble oppringt

Audition til «Den 12.mann» var litt spesiell.

Først var det en skuespillerfestival på teaterhøgskolen, der deltakerne ble plassert i grupper. Til stede var regissør Petter Holmsen fra institusjonen Mediefabrikken, som hadde fått som oppgave å lage en liten kortfilm ut fra det de hadde sett på workshopen.

– Han likte det jeg holdt på med. Så utartet det seg til et vennskap. Men det var noe han artigkaren ikke fortalte meg, forteller Kim.

Kim Jøran Olsen er fra Harstad, men har familie i Andøy. Foto: Jarle Nyttingnes

I oktober 2016 ble Kim oppringt, og spurt om han hadde lyst til å komme på en leseprøve hjemme hos Petter Holmsen, der det ble rigget opp et kamera.

– Han sa det er til en film fra andre verdenskrig, og var veldig vag og lett på det. Jeg tenkte at nå skulle vi lage en kortfilm til, og vi kosa oss hjemme hos han, drakk kaffe, var kompiser og gjorde den leseprøven. Så hørte jeg ikke mer, sier han.

Men i ettertid viste det seg at Petter Holmsen kjente Harald Zwart og var utnevnt til å være hans regiassistent på hans neste prosjekt.

– Fire måneder senere, 2. mars, mamma sin bursdag, så ringte de fra Nordisk film og ssaer: «Vi vil gjerne gi deg rollen som Nigo i Harald Zwart sin film «Den 12. mann». Kan du komme om to dager og skrive under?». Min reaksjon, og det eneste jeg klarte å si var at det er bursdagen min den dagen, ler Kim.

I etterkant er de to, Petter og Kim, blitt bestevenner.

Om filmen

Troms 1943. Tolv sabotører på en fiskeskøyte overraskes av tyske soldater. Elleve mann blir torturert og drept, bare den tolvte klarer å slippe unna. Skutt i foten, gjennomvåt og med hundre meters forsprang flykter Jan Baalsrud ut i den nådeløse, nordnorske vinteren med Gestapo i hælene – helt uvitende om at hans ukuelige vilje til å overleve snart vil gjøre ham til et symbol for den norske motstandsbevegelsen. Et symbol menneskene han møter er villige til å dø for.

Slik beskrives filmen på kinoenes nettsider. Baalsruds to måneder lange flukt regnes fortsatt som en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra andre verdenskrig.

I hovedrollen finner vi Thomas Gullestad som Jan Baalsrud, og andre roller bekles av Jonathan Rhys Meyers, som Kurt Stage; og Mads Sjøgård Pettersen og Marie Blokhus spiller søsknene Marius og Gudrun Grønvoll.

Kim Jøran Olsen som Nigo er en av de som hjelper Baalsrud med å rømme over til Sverige, med tyskerne i hælene.

Bristiske Jonathan Rhys Meyer spiller nazistenes fremskutte ondskap, og har i sin rolle et personlig motiv for å fange Baalsrud.

Like mye som en kamp for å slippe fra nazistene er det en kamp mot avmagring, kulde og forfrysning, og filmen får mye ros også både for at den er actionfylt, gripende og viser bent fram episke naturbilder fra nord.

– Holdt på å fryse nevene av meg

I etterkant av filminnspillingen har det vært et mediesirkus uten like, Kim er blitt intervjuet av alt av aviser både i Nord-Norge og ellers i landet.

– Hvordan var det å jobbe i en så stor produksjon, og hva husker du best?

– Det er nok det at alle var sammen. Så klart har regissøren den respekten han skal ha med seg, men Harald Zwart oppfører seg ikke som en person fra Hollywood. På den ene leseprøven var det en masse folk som skulle være med, og hvis man ikke visste hvordan han så ut, så var han akkurat som alle de andre menneskene, det var ikke noe skille, sier Kim.

Regissøren forbarmet seg også over han under ei iskald innspilling.

– Vi hadde innspilling i en snøstorm og jeg hadde på meg ganske tynne hansker, så jeg holdt på å fryse av meg nevene. Da ga Harald meg sine hansker og tok på seg mine, han ville fryse for min del. Det var veldig fint gjort, sier han.

– Etter syv år tjener jeg penger

Det er en rakettstart Kim har fått på karrieren sin.

– Den lukker i hvert fall ingen dører, men jeg kan ikke sette meg på bakbeina og tenke at nå kommer tilbudene flygende. Det blir nok like mye arbeid som det har vært. Det har tatt meg syv år fra jeg fant ut at jeg skulle bli skuespiller, jeg solgte alt jeg eide og hadde og dro til Oslo.

– Å tjene penger etter å ha gått i sju år med en knepen økonomi er luksus. Jeg skjønner ingen ting, ler han gemyttlig.

Det er noe nesten bibelsk over det. Etter de syv magre årene, kommer de syv rike.

– Det har ikke bare vært dans på roser de syv årene. Hadde det ikke vært for kjæresten min, Karoline, som har vært der sammen med meg, tror jeg ikke jeg hadde vært her jeg er i dag, sier han.

– Bak den personen som står i fokus og får anerkjennelse, er det alltid sterke personer. Venner, familie, og spesielt mamma og kjæresten som er mine største supportere er utrolig viktige. Det synes jeg er viktig å få fram, sier han.

Kicket vinner over nervene

– Når gikk det opp for deg hva du har gitt deg ut på?

– Nei, det har ikke gått opp for meg, for her sitter man på Den Nasjonale scene i Bergen. Det er ganske artig. Det er så svært at det går ikke an å ta det inn, sier Kim.

Han mener det har vært et pre å ha sine røtter i nord. Å være en del av den folkesjela som har en spesiell egenskap: Vi står han av.

– Ja visst, det er sånn at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, ikke sant? Hadde jeg bare vært en jypling, så tror jeg ikke jeg hadde sittet her. Sakte, men sikkert, begynner det å sige inn hvor stort det er det jeg har vært med på. Men jeg er fortsatt redd for at jeg skal bli avslørt, sier han.

Den lille angsten, er nokså vanlig også blant skuespillere. En liten orm som kveiler seg i hjertet og hvisker, du er ikke god nok. Den stemmen som gir usikkerheten næring.

– Jeg tror aldri jeg kommer til å bli sjølgod, jeg vil nok alltid ha den lille nerven og alltid være selvkritisk. Men kicket dette gir, vinner over de nervene man har, sier Kim.

De største skuespillere, Oscar-vinnerne, er alle kritiske, og det mener Kim egentlig bare er bra.

– Det er jo et tegn på at man bryr seg, sier Kim.

Vil inspirere andre

– En drømmerolle utenom de du allerede har hatt?

– Jeg lever og ånder for å kunne inspirere andre, og er ekstremt opptatt av trening. Og det å kunne hjelpe andre å gjøre livet bedre på en eller annen måte, det er noe som gir meg noe, sier han.

– Å få spille en rolle som folk på en måte kan kjenne seg igjen i, som kan gi pågangsmot og motivasjon. Kanskje en rolle der noen har dårlige levekår, men kommer seg ut av det. Noe som gjør livet til folk bedre, sier han om drømmerollen, og tilføyer:

– Jeg har lyst å være en skuespiller litt utenom det vanlige, som på en måte hjelper folk. Det er en drøm jeg har og en visjon jeg skal gjøre alt jeg kan for å oppnå, sier Kim.

Han hadde tre mål da han kom til Oslo.

– Men jeg tør ikke si dem høyt. To av tre er allerede oppnådd, så nå er det ett til å strekke seg etter. Og klarer jeg dem så må jeg bare sette meg nye mål, sånn er vel jeg bygd opp som person tror jeg, sier han.

– Ser du for deg Hollywood?

– Jeg er i hvert fall ikke redd for det. Men altså, det er jo et steg videre. Det er kanskje ikke noe man skal strebe etter, men det er jo kult å dra til Hollywood. Den der kjendisgreia er en ting som bare blir dyttet på en, enten man vil eller ikke, sier han.

– Jo mer folk ser deg og anerkjenner deg, dess mer makt har du på en måte til å kunne endre og påvirke, sier Kim.

Han vil gjerne takke de som skriver til han, og heier på han videre.

– Det gjelder spesielt folk fra nord. Vi har en unik måte å løfte hverandre opp. Jeg er så stolt over å være nordlending når jeg ser hvordan folk er mot meg, og jeg håper jeg noen gang kan gi noe tilbake. Tusen takk!