– Gi meg en hybrid, sier jeg til selger Marte Nyborg hos Biltrend på Sortland.

– Vi har en ny fra Hyundai, sier hun.

Jeg takker ja, men tenker at Hyundai kanskje ikke er den mest sexy bilen en kan teste. Av tester og undersøkelser om bileiere og utroskap, viser det seg nemlig at Skoda-eiere og Hyundai-eiere er det mest trofaste i sine kjærlighetsforhold.

Til det har jeg alltid hatt en teori om at det å sjekke i en Skoda eller en Hyundai ikke er like lett som i en Audi eller BMW. Ikke at jeg har forsøkt noen av delene.

Jeg sjekket heller ikke i Hyundai Ionic, men at dette er en strålende bil, er det lite tvil om.

Stilfull

Det første jeg legger merke til er at bilen er utseendemessig fin å se på. Formen er tiltalende med et hint av en spoiler bakpå. Lyktene er estetisk fine og den ser moderne ut. Ofte oppleves Hyundai som litt traust og kjedelig. Men med sin siste bil har de skrudd på sjarmen.

Å sette seg inn i bilen er også en positiv opplevelse. For en på 189 centimeter er det å få beinplass ikke alltid like lett. Ionic har imidlertid et sete som elektrisk kan reguleres i flere innstillinger og som kan legges inn i to minner slik at to personer kan sette inn sin foretrukne seteinnstilling. En mindre årsak til unødvendige krangler på hjemmebane. Neste steg blir å innfelle dette også på toalettet hjemme.

Fint er det også at setet automatisk feller seg bak når en skal sette seg inn og sklir fram når du har satt deg inn. Slike små detaljer er med å hjelpe oss som nærmer oss førti.

Førermiljø

Testbilen jeg kjørte hadde hvite skinnseter og et lyst interiør. Fresh-heten, om det er et ord, var noe som slo meg med en gang. Det er rett og slett et førermiljø som er veldig tiltalende.

Jeg er en type som liker litt fancy skjermer og lys. Jeg er rett og slett litt svak for teknologi. Det at jeg har en stor touchskjerm for å navigere meg gjennom flere funksjonaliteter er alltid gøy. For en musikkavhengig er det å enten trådløst koble til mobil til anlegget eller vi en ladekabel gjøre det samme, et must. Det er gitt i dagens biler. I Ionic er dette tatt et skritt videre. Bilen kan koble til Apple Carplay samt Android auto. Da får en visse funksjoner opp på bilens skjerm fra mobilen. Apper fra mobilen speiles på skjermen. Bilen har også såkalt induksjonslading for enkelte Samsung-modeller.

Jeg er en fyr som i tillegg til å elske nyvinninger innen teknologi også elsker gamle ting. Jeg synes, sikkert som en av tre personer på jorda, at det er kjipt at ikke bilen har en CD-spiller. Rett og slett for at jeg liker å finne fram CD-er fra samlinga mi å ha med på tur. I det siste har jeg også begynt å låne lydbøker til pendlinga til og fra Sortland på CD. Under de tre dagene jeg prøvde denne bilen måtte jeg ty til mobil og musikk. Jeg overlevde vel dette. Om jeg klarer å skrape sammen nok penger til en moderne bil, får jeg vel heller kjøpe lydbøkene mine digitalt da.

God plass

Bilen har, som nevnt, god plass til meg. Om barna mine på fire og ni skulle vært med, måtte jeg nok satt fireåringen min bak meg for å få mer plass til ho største. Bilen virker uansett romslig og bagasjeplassen er på opp til 750 liter.

Bilen jeg testet var en hybrid. Rett og slett en bil som skifter mellom å bruke bensin og elektrisk motor for å holde utslippene nede. Bilen kommer etter hvert i to andre former. Enten i ren Elbil eller en såkalt plugin hybrid.

Ionic plugin har en kapasitet på 50 kilometer på batteriene. Hybriden kan gi en utslippsfri kjøring på inntil 120 km/t mens Ionic Electric, som slippes i november 2016, har en rekkevidde på hele 280 kilometer.

Så her må en velge rett og slett ut fra kjøremønster og hva den dagligdagse bruken av bilen er.

I versjonen jeg kjørte, en ren hybrid brukte jeg særdeles lite bensin de dagene jeg kjørte den. Forskjellen mellom en plugin og ren hybrid er at en kan lade en plugin uten at bilen er i gang. I teorien vil den derfor kunne kjøre mer på ren elektrisitet når en kjører en plugin. For mitt vedkommende ville jeg nok valgt en plugin nettopp av denne årsaken. For pendling til og fra Sortland fra Stokmarknes kunne fort blitt særs rimelig med fulladet bil hver morgen.

Kjøreglede

For ordens skyld så kjører jeg i dag en dieseldrevet Volkswagen Golf stasjonsvogn fra 2009. Forskjellen fra denne å gå over i en splitter ny hybrid fra 2016 er selvsagt merkbar. Komfort og kjøreglede vil automatisk være natt og dag.

Det som er med en bil i denne prisklassen, som kan fås fra 263.000 kroner og oppover, er at deler av bilen føles noe billig. Det er litt plastic-fantastic-følelse over enkelte knapper og brytere. Når det er sagt så synes jeg andre biler som er mer kostbare er langt verre enn dette. For utførelsen av dashbord og overflater ellers hever inntrykket gjennom at det er mykt skinn og myk plastikk.

Jeg fikk også testa ut adaptive cruise control under turene. Den funket veldig godt. Ryggekamera var det også i versjonen jeg testet samt parkeringssensorer.

Bilen er svinaktig god å kjøre. Versjonen jeg testet ga ikke mye fart og moro, men i respons på ratt, hvordan den ligger på veien og hvordan den hendler, så får du ekstremt mye bil for pengene her. Komforten sammen med de teknologiske nyvinningene inne i bilen fører til en totalt sett leken kjøreopplevelse.

Kjøp?

Ut fra å ha testet denne bilen i tre dager, så må jeg si at jeg fort kunne kjøpt meg en Ionic. Den er fin å se på, den er god å kjøre og den er teknisk spennende.

EL-bilversjonen hadde vært spennende å teste ut på vintertid i Vesterålen. Her har vi ikke overflod av ladestasjoner og derfor vil nok denne versjonen ikke få bein å gå på riktig enda her hos oss.

Den ladbare hybriden ville nok for min del vært det mest aktuelle. Her kunne jeg pendlet daglig så å si uten å bruke bensin. Så er jeg mer usikker på om jeg drar noen flere damer med en slik bil. Sammenligningsgrunnlaget er uansett ikke stort å skryte av.