– Pasienten hadde blitt hentet med ambulanse og hadde sterk feber og en kraftig urinveisinfeksjon. Vakthavende lege mente det ikke var nødvendig med innleggelse og ville sende pasienten alene hjem i drosje uten sko og yttertøy. Hjemmetjenesten hadde ikke ressurser til å ta pasienten imot ved hjemkomst, og heller ikke noen som kunne være hos pasienten på natten, forklarer den pårørende som av hensyn til pasienten får uttale seg anonymt.

Både avisen og kommunens representanter som svarer i saken, kjenner vedkommendes identitet.

– Økonomi ikke et argument

Den pårørende forklarer at kombinasjonen demens, feber og urinveisinfeksjon kan føre til delirium.

– Delirium er akutt livstruende. Pasienten skal ikke være alene. En annen i familien har jobbet i eldreomsorgen med demente et annet sted i Norge i 40 år og hun fikk sjokk da hun fikk høre i telefonen at hjemmetjenesten ikke kunne være der. De kan ikke bruke økonomi og mangel på ressurser som argument, det har de ikke lov til, sier den pårørende.

Det endte med at den pårørende, som til slutt, etter å ha forlagt mobiltelefonen sin, fikk høre at pasienten var på legevakten, hastet til stedet med sko og klær.

– To personer måtte støtte pasienten, som var omtåket, ustø og svimmel, ut. Kroppen kokte av feber. Jeg fikk hjulpet henne til sengs og ringte hjemmetjenesten som altså svarte at nattevakten skulle sjekke innom et par ganger i løpet av natten. Jeg ba da om å få noen som kunne være til stede natten gjennom.

– De burde ha hentet inn en ekstravakt. Da jeg påpekte dette til den som hadde vakt for hjemmetjenesten, fikk jeg inntrykk av at jeg var frekk som kunne spørre om noe sånt, sier den pårørende.

– Måtte si fra

Episoden fikk den pårørende til å skrive et innlegg som ble sendt til Vesteraalens Avis. VA vurderte det som hensiktsmessig å ta kontakt for en mer utfyllende prat.

– Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over. Det blir for mange episoder som blir så vonde. Derfor måtte jeg si fra.

Den pårørende mener det har vært en kamp med ryggen mot veggen fra pasienten fikk demensdiagnosen i oktober i fjor.

– Jeg trodde at snøballen kom til å rulle omtrent automatisk, og at hjelpen ville starte umiddelbart. Pasienten hadde hjemmetjeneste fra før, men det gjaldt bare hjelp til rengjøring av leiligheten, og medisin. Da jeg i januar kontaktet fastlegen, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at det fantes et demensteam i kommunen. Først et halvt år senere ble pasienten testet av demensteamet. Sakte får pasienten mer og mer hjelp, men det var ikke enkelt å få, sier den pårørende.

Som fersk demenspårørende syntes vedkommende det var vanskelig å orientere seg og få informasjon.

– Hvilken hjelp har personer med demens krav på? Ord som «Hjemmetjenesten» og «Tjenestekontoret» var fremmedord for meg. Dermed visste jeg heller ikke hva jeg skulle spørre etter. Det er nesten så du får en følelse av at de pårørende er til bry og stjeler av tida til det offentlige, og at de nesten holder tilbake informasjon for å slippe å ha oss der. Jeg skulle heller ønske at de spilte mye mer på lag med de pårørende, mener den pårørende.

Har spurt om sykehjemsplass

Den pårørende mener løsningen må finnes på et overordnet nivå.

– Jeg skjønner problemet til enkeltpersonene i hjemmetjenesten. De har et program med et visst antall de skal innom i løpet av en vakt. Hvis den første de kommer til har hatt et uhell på badet, så ryker hele deres timeplan og de blir så stresset, og det kan du ikke være i når det dreier seg om demente. Da er de gamle på vakt med én gang. «Nei da, jeg har spist og er ikke sulten». «Jo da, jeg har drukket nok vann og tatt medisinen. Du skal bare reise, jeg ser du har det travelt og andre trenger hjelpen mer enn meg». Men det betyr ikke at alt er på stell. De må ta seg den nødvendige tiden det tar for å ta vare på brukeren, sier den pårørende, som i tillegg har ting å utsette på renhold.

– Pasienten får rengjøring av leiligheten hver fjerde uke. Det vil si: skulle fått. I sommer ble det ikke vasket på to måneder fordi renholder hadde ferie. Det ble ikke satt inn vikar. Verken bruker eller pårørende ble varslet om dette. 30. november ble det heller ikke vasket for da var renholder sykmeldt. Vi ble ikke varslet, og jeg måtte etterlyse vasking. To uker er gått og fremdeles ingen vask. Renhold er viktig både for hygienen og trivsel, mener den pårørende

– Hva må til?

– Problemet er at de legger ned alt før det er bygd opp noe som kan ta over for sykehjemsplassene. Hvis de demente skal bo hjemme så lenge som mulig, vil det kreve langt flere ansatte i hjemmetjenesten enn det som er i dag. Demente trenger mye mer hjelp enn bare besøk tre ganger om dagen.

– Ville en sykehjemsplass vært bedre, eller ønsker du at pasienten kan fortsette å bo hjemme?

– På mange måter er en sykehjemsplass bedre. Der har de det sosialt. Min slektning er ofte ensom i sin egen leilighet og redd innimellom. Jeg kjenner til eksempler der en sykehjemsplass har forvandlet den gamle til det bedre.

– Har dere søkt om plass?

– Vi har spurt. Men da får jeg tilbakemeldinger fra hjemmetjenesten om at pasienten er «kjempefrisk» og at det er folk som er ti ganger verre som ikke får plass. Det finnes rett og slett ikke nok plasser. Ekren og sykehjemmet på Stokmarknes er nedslitt, men vi kan ikke stenge ned før vi har et alternativ ferdig til innflytting, mener den pårørende.