Imponerte i Blåboksen:

Den skjulte nasjonalskatten Jonas Alaska

Med særegenhet, humor og nærhet imponerte Jonas Alaska i Blåboksen lørdag kveld. Jeg vil strekke meg så langt som å si publikum fikk være vitne til en aldri så liten godt skjult nasjonalskatt.

Alaska i Blåboksen

Alaska i Blåboksen

Kultur

- Nå har jeg spilt omtrent den eneste lystige låta jeg har. Nå blir det bekmørkt fra nå av, sier Jonas Alaska etter åpningslåta. Denne kommentaren er et lite frampek på hvordan resten av konserten med Alaska skal bli også.

En fullsatt Blåboks er en perfekt arena for en konsert med Alaska. Den er intim og nær og akustikken nydelig. Sørlendingen Alaska så ut til å trives alene med gitaren foran omlag 70 mennesker på Sortland denne lørdagen. Vi trivdes vi også.

Jonas Aslaksen er bedre kjent under artistnavnet Jonas Alaska. 27-åringen fra Åmli i Aust-Agder studerte musikk ved Liverpool Institute of performing arts og ga ut sitt første soloalbum i 2011 kalt nettopp Jonas Alaska.

Unorsk

Det at Alaska har studert musikk i England er kanskje en av grunnene til at han er så veldig unorsk. Han har kanskje ikke en særegen stil, men han hører rett og slett ikke norsk ut i sitt lydbilde. Det er noe deilig unorsk og inderlig ved både stemmen, lydbildet og tekstene.

- Denne sangen begynte jeg å skrive om Soldiers of Odin, men så endte den opp med å handle om meg selv. Ganske skremmende igrunn, sier Alaska fra scena før han hiver seg uti "I can't see the smoke from here". Han står der alene med kassegitaren og lydbildet er alt annet enn massivt. Stemmen minner om Bob Dylan og tekstene er utstudert, nære og tenkende. En blir hypnotisert inn i hans univers takket være en formidlingsevne og et stemmeregister som er imponerende. Samtidig står han der med ydmykehet.


- Takk for at dere ville komme hit. Jeg driver å laster ned en film på iTunes bak scenen. Jeg skal se film etterpå, sier han og bringer frem latter. Den sitter løst under hele konserten også.

Munnspill

Etter hvert finner Jonas også frem munnspillet og stativet. Mens han synger vakre "October" på Sortland i nettopp oktober.

- Nå skal vi ned i mørket igjen. Eller, egentlig er denne låta ganske lystig, den bare høres ikke sånn ut, sier han før han går igang med "All coming down today".

Han er en morsom fyr Jonas, helt uten påtatthet, helt uten nykker. Bare en fyr som elsker å spille musikk rett og slett. Derfor er det ikke vanskelig å like han eller musikken hans.

For undertegnede topper det hele seg da han går igang med en låt med klare referanser til David Bowie. "Diamond in the shadow" heter låta og Alaska synger "All the young dudes" og "Blackstar". Han synger "Who's gonna sing now that you are gone". Fantastisk låt og et lite personlig høydepunkt - naturlig nok for en Bowie-fan.

Humor i mørket

I løpet av konserten bevegde Jonas Alaska seg fra gitar vi munnspill til piano. Han kjørte stort sett herlige og inderlige låter, men også et par lystige. Men uansett hvor mørkt det ble, så var humoren og varmen tilstede under hele konserten.

- Tusen takk for at dere har vært så deilige å spille for. Dere er noen kule folk, sier Jonas før han går igang med det som han sier er siste låt. Men vi vet jo alle at det blir mer.

Etter låta prøver han å finne døra ut, men finner den ikke i sceneteppet i Blåboksen.

- Jeg hater det der, sier han og viser til det å "late som" han har spilte siste låt, bare for å bli klappa ut på scena igjen.

Fleree låter blir det. To faktisk. Først Love you right og så en herlig, humoristisk og inderlig avslutning med "Talking Swine Flu Blues".

- Dette er ei låt jeg skrev i 2009 da jeg trodde jeg hadde svineinfluensa, men ikke hadde det likevel, sier han til rungende latter samtidig som han hyller Bob Dylan.

Den låta er faktisk siste låt ut og en drøy times herlig musikalitet er ved veis ende.

De 70+ som tok turen på konserten angrer nok ikke. For vi fikk alle oppleve det som er en skjult og godt gjemt nasjonalskatt av en artist som vi nok kommer til å ha stor glede av i flere år fremover.