– I år tenkte vi å gjøre som ungdommen. Være med som frivillig én dag og være gjest dagen etterpå, sier Sonja.

– Men vi hiver oss sikkert med som frivillige begge dager likevel – når vi først er der, skyter Grete inn.

– Artig å møte mye folk

Sonja og Grete har altså jobbet på samtlige festivaldager til nå. De to jobber som frivillige på Kulturfabrikken ellers i året.

– Som frivillig får man vært med mange ulike ting, og vi får truffet andre folk enn dem vi er med til vanlig, sier Sonja.

– Om vi skal få til noe her på Sortland, er vi avhengig av frivillighet. Vi er unge og gamle som er sammen, finner ut av ting og drar lasset sammen. Noen ganger må vi oppdra de unge, og andre ganger er det motsatt, legger hun til.

– Det er kjempeartig å være frivillig, for du møter så mye bra folk, og du er hele tiden i virke, sier Grete.

– Er dere et superteam?

– Jeg vet ikke om vi er et superteam, men vi er et bra team, som fungerer godt sammen og utfyller hverandre. Det er i hvert fall viktig at det er noen frivillige som er med videre, slik at vi ikke gjør samme feilene som første året.

Trosset ryggproblemer

De mener den beste festivalopplevelsen er litt avhengig av at det blir godvær.

– Men jeg håper folk kommer uansett vær. Ta på sydvest og regnklær om nødvendig for å støtte opp om Fæsterålen. For hadde ikke Deadline har tatt sjansen på å gjøre dette, harddedet ikke blitt noe, sier Sonja, som ikke lar seg pille på nesen av verken dårlig vær – eller dårlig rygg.

– Før forrige festival var jeg sikkert på at jeg ikke fikk vært med som frivillig, fordi jeg fikk et kraftig rygghall noen dager før. Men jeg fikk meg noen gode sko og klarte å stå og tappe øl. Jeg måtet få andre til å skifte ølfat, for jeg klarte bare å stå oppreist og kunne ikke løfte tunge ting.

«Festivalmammer»

De håper det fortsatt gjenstår mange utgaver av Fæsterålen.

– Vi håper det ikke dabber av nå, det hadde vært kjempetrasig. Fæsterålen er et kjempeflott initiativ, med mulighet til å oppleve store og flotte artister, mener Grete.

På den første festivalen i 2015 hadde de rollen som såkalte frivilligmammaer.

– Vi skulle passe på at de frivillige fikk i seg nok mat, og vi skulle avlaste dem. Det var en god idé, men det fungerte ikke så godt. Vi prøvde å få dem til å gå inn og spise i Hermetikken, men det ble litt for langt unna. Folk ble sugd inn i aktivitetene der de stod, og da er det vanskelig å komme seg unna.

– Helt magiske

– Grete og Sonja er helt magiske, sier kreativ leder Caroline Meier i Deadline Media, som fortsatt kaller de to for frivilligmammaer:

– De får alle situasjoner til å virke overkommelige. Det er frivilligmammaenes misjon. Å minne folk om å ta pause og ventilere når man kanskje har fått unødvendig kjeft fra noen.

Fikk streng beskjed om å spise: Caroline Meier (fremst til høyre) i Deadline. Her sammen med Ingmar Wåhlberg (bak til venstre), Stein Inge Pedersen og Therese Eliassen.

Meier husker godt dag to på den første utgaven av festivalen.

Hun og festivalsjef Stein Inge Pedersen gikk nesten på autopilot.

– Vi var så slitne etter tre måneder med intens jobbing at vi glemte å spise. Da kom Sonja strenende inn på området og tvang meg til å sette meg ned. Hun så på at jeg spiste og drakk, og jeg fikk ikke lov til å forlate før jeg hadde brukt doen, vaska fingrene og ikke gjort noe på en halvtime.

Sonja husker godt episoden.

– Caroline svinset rundt som en torpedo på høygir, og jeg tok bare tak i henne og sa «Nå må du komme og sette deg ned og spise. Kom igjen!». Hun var opptatt av at alle andre skulle ha det bra – og glemte seg selv.