Det kommer andre og annerledes filmer om terroren i Oslo i 2011 ved siden av Erik Poppes «Utøya 22. juli».

De kommer snart. Den britiske regissøren Paul Greengrass’ «Norway», basert på Åsne Seierstads bok «En av oss», er rett rundt hjørnet. En svensk dokumentar, «Reconstructing Utøya», ventes i høst. NRKs dramaserie «22. juli», regissert av Sara Johansen og Pål Sletaune, skal ha premiere høsten 2019.

Diskusjonene rundt disse produksjonene – skapt som de er i en bransje de fleste forbinder med ublu kommersialisme, bare seks år etter hendelsene – kommer til å gå lenge, og er velkomne (her er det på sin plass å minne om at film faktisk kan være noe annet enn underholdning). Poppe er først. Derfor føles det så ualminnelig viktig at han treffer.

Ingen ved sine fulle fem kommer til å se «Utøya 22. juli» fordi de har «lyst». Filmen fyller en annen funksjon: Den får deg til å tenke – igjen –på det som skjedde 22. juli 2011 før, under og etter at du har sett den. Er det nyttig? Jeg tenker at det er det. Så får det være opp til hver enkelt om de orker å utsette seg for den. Jeg vil oppfordre til varsomhet.

I et lite land, der alle kjente noen som kjente noen, er det så godt som umulig å se «Utøya 22. juli» med helt objektive, «kritiske» øyne. Det får bli en oppgave for fremtidens filmhistorikere. Her og nå er det for nytt og for nært.

Jeg tør likevel si at dette er en film som lykkes med det den setter seg fore: Å skildre 72 grufulle minutter. Poppe har en hang til det svulstige. Tendensen holdes hardt i tømme her. Det var ingen blå himmel bak skyene på Utøya. De snille tapte. Denne filmen lar oss ikke glemme det. Den minner oss også på at det var noen av våre beste vi mistet. Og hvor unge de var.

Filmens absolutte sentrum, personen vi opplever den gjennom, Kaja (Berntzen) – en oppdiktet karakter, som alle andre i filmen – er en klassisk ledertype. Hønemor overfor sin yngre søster Emilie (Müller Osbourne). Hele tiden med øynene åpne for de rundt seg. En dag skal hun inn på Stortinget, forteller hun. Det er det ikke vanskelig å se for seg.

Filmen benytter seg av amatørskuespillere, hvilket i og for seg er merkbart i de første femten minuttene, der det diskuteres politikk og spises vafler slik at det er meningen at man skal gjøre på politisk sommerleir. Disse gir en ytterligere rå, ubehøvlet følelse til filmen, som er Poppes mest formmessig dristige: Den forløper som én kontinuerlig tagning, i virkelig tid. Ideen forløses på virtuost vis. Filmen formidler pur panikk.

Berntzen er fantastisk. Hun gir sitt alt til filmen, som bare innledningsvis og i én lengre sekvens mot slutten gir oss en slags «pause» fra Kajas desperate søken etter sin lillesøster. Kaja og Magnus (Aleksander Holmen) møtes i ly av fjellveggen nede ved vannkanten. De snakker om kebab og bading, om det å være hjemme. Det er en nødvendig sekvens. Det var også den første og eneste gangen denne anmelder tenkte på at det jeg så, er en film.

Poppe og manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassens film handler om individenes lidelse, ikke det nasjonale traumet. Det uttalte målet er å «bringe oppmerksomheten tilbake til ofrene». Det er et sted å begynne, tenker jeg.

Når noen sier at du kommer til å bli grepet av en film, pleier det å innebære en uforbeholden anbefaling. Denne filmen er er, for alle som levde på denne datoen, en absolutt prøvelse.

«Utøya 22. juli» lar oss ikke gråte «gode tårer». Det er den bunnløse fortvilelsens tårer den påkaller. Slik må det være.

«Utøya 22. juli» har premiere 9. mars.