Rått og fascinerende

Klikk på bildet under for å starte lydbildegalleriet:

Nærmere Tom Waits kommer vi ikke her i Vesterålen.

Kultur

Om lag 100 publikummere sørget for å få med seg denne totalopplevelsen, og jeg tror ikke det var en eneste som angret på at de kom.

Arrangementet er en av mange gullkonserter under Sortland Jazzfestival 2011.

I forhåndsomtalen sto det at nærmere Tom Waits kommer man ikke. Jeg kan bekrefte at det stemmer. Og det er nesten så stemmen til vokalist Torgeir Steinsland overgår Waits enkelte ganger.

Sortland ungdomsskoles aula var en perfekt ramme, lydbildet var rått og godt – kulissene skapte den stemningen vi forbinder med musikken til Waits.

Og musikerne. Det er slett ikke første gangen jeg fascineres og imponeres av disse dyktige musikerne fra Vesterålen, sammen eller hver for seg.

Steinar Jazzfestival Kjeldsen på tangenter, Håkon Heidundrende Kristiansen på slagverk, Øystein Trombone Ingvaldsen, Rasmus Kontrabass Johansen, Tim Saksofon Challman og Arne Gitarkamerat Strømsnes er reneste dynamitten når de kommer på scenen sammen.

Men det er første gang jeg hører dem spille Tom Waits, og det hele blir så heftig at gåsehuden stort sett blir værende gjennom den drøyt timelange forestillingen.

Dette er ikke bare en konsert, men en fabelaktig forestilling, bundet sammen med tekster av skuespiller Erik Smith-Meyer. Han spiller også selv i forestillingen, sitter henslengt i en lenestol ved et bord fullt av glass og flasker med edle dråper. I munterironisk og filosoferende passiar med skuespiller Trude-Sofie Olafsrud Anthonsen i lenestolen ved siden av.

Det snakker om forhold og forventninger som ikke innfris, om drømmer og realiteter, om sladder og bannskap og faenskap.

De to skuespillerne samtaler, og musikken smyger seg fascinerende innimellom.

Den ene perlen etter den andre triller ut i rommet. ”Gods away on business” og ”Clap hands”. Og mange flere av Waits beste låter.

Vokalist Torgeir Steinsland har ikke bare felles forbokstav med mannen han hyller. Han har en stemme så steike bra og spesiell at han maner fram selveste Tom Waits der framme på scenen. Det var helt sant det som sto i forhåndsomtalen. Nærmere Tom Waits kommer vi ikke her i Vesterålen.

Og skuespillerne ble ikke sittende i lenestolene. De danset, med hverandre, og da de også begynte å dra fram publikum som også svinget seg, steg stemningen enda mer.

De prøvde å avslutte, men det endte med trampeklapp. Musikerne gikk av scenen, men kom tilbake med en ekstralåt. Da de avrundet med selveste ”In the neighboorhood” nådde forestillingen sitt definitive klimaks.

Jeg måtte klipe meg i armen. Hørte, så og smilte. Og jeg så at alle de andre også smilte og klappet. Dette var helt rått. Og flott. Og godt.

Jeg håper at vi snart får høre dem på nytt.