Jazz og lyrikk kan ha et humoristisk og vennlig preg og være satirisk, men Dagfinn Nordbø treffer litt på siden. Han sier han er påvirket av Ken Nordine, beatpoetene og Odd Børretzen, men disse influensene drukner i forsøkene på å eksaltere publikum med bannskap, hevet stemmebruk og frieri.
Selv om Dagfinn har hørt mye på jazz og er glad i Børretzen, så går tankene til Jan Erik Vold når en hører disse tekstene. Og satiren merker vi til fulle når Jan Erik Vold får sitt pass påskrevet for kjærligheten til de fordums blå trikkene i Oslo, som i spor 3. "Vold og vold". Kanskje det fungerer på en scene, men på plate blir det litt for platt. "Ascendanten min" har en fin dose humor, men ropes for mye, det blir for anstrengt. Den eneste standardlåten på skiva er spor 10 "Når som helst" den skal berømmes for mening og retning, den treffer oss.
Låten "Henry´s bar" er fin. God musikk som flyter fint av sted, og en tekst som fabulerer seg nedover som en sakte elv av musikk og tid. Men generelt er tekstene litt mindre polerte og gjennomtenkte enn hva vi forventet, det hadde vært bedre med litt mer rytme, rim og pauser. Det blir litt for mye, Dagfinn skyter over mål med roping, utbrudd og parodi. Men det er ikke enkelt å finne sin egen nisje når en har Vold, Børretzen, Arild Nyquist og Harald Sverdrup å bryne seg mot.
Dette er en trioplate. Og det skal nevnes at musikken og teksten følger hverandre fint, der er det full klaff med timingen. Det er brødrene Vigleik og Gaute Storaas på piano og bass som tonefølger Dagfinn Nordbø. Begge bidrar med låter. Vigleik er en av våre ledende pianister. De spiller fint.
Dagfinn Nordbø har humorert i over 20 år og burde være kjent fra blant annet tidligere Hallo i uken på NRK P2 på lørdager. Her altså i et liveopptak fra Fleichers på Voss, fra årets Vossajazz 15. og 16. april i år.