Kirka «Hengaillaan»
Ble nummer ni til slutt. Kirka hadde med seg tre korister i ulike kostymer som var med på å dra frem denne finske klassikeren. Frisk, godt tempo og fremføring. Det er aldri noen tvil om at de koser seg på scenen.
Peter, Sue and Mark «Io Senza Te»
Peter, Sue and Mark er legender i ESC, med fire deltakelser for samme nasjon, der de sang på fire ulike språk. Dette er den klart beste fremføringen og en meget flott ballade som når godt inn i øregangene. Kanskje mitt favorittbidrag fra Sveits noen gang.
Lucia Moniz «O Meu Coracäo Näo Tem Cor»
Før hun ble alles Aurelia i julefilmklassikeren «Love Actually», var Lucia Moniz i Oslo og representerte Portugal i ESC. Det gjorde hun på en minneverdig mate. Hennes ukulelespill og sang, ga henne en sjuendeplass, med tolv norske poeng. Det burde vært flere nasjoner som fikk øynene opp for dette fyrverkeriet og denne friske melodien. En av mine ESC-favoritter gjennom tidene.
Carl Espen «Silent Storm»
En låt som er lett å glemme, meget ufortjent. Carl Espen Torbjørnsen leverte en meget sterk fremføring, nedstrippet slik at hans såre vokal skulle få mer plass. Det gjorde vokalen og det ble en åttendeplass internasjonalt. I ettertid en av låtene som har vokst desidert mest av de norske bidragene hos meg.
Pernilla Karlsson «Når jag blundar»
Sunget på finsksvensk. En god og klar stemme og av flere regnet som nettopp det mest undervurderte bidraget siden 2000. Drukner litt i dagens sceneshow, men Pernilla, for øvrig en god håndballspiller etter sigende, fremfører den med klar og tydelig røst og på gebrokkent svensk blir låten bare enda litt mer spennende. Nummer 12 i semifinalen og ikke videre, svært ufortjent.
The Black Mamba «Love Is On My Side»
En sang og melodi som vokste og vokste etter hvert som en hørte den. Først en i mengden, men etter hvert en favoritt. Flott fremført, der det gebrokne engelske språket, den småhese vokalen, er med på å skape en mystisk ramme rundt det hele.
Jalisse «Fiumi di parole»
Italia gjorde comeback etter fire år borte fra konkurransen og kom med et sterkt bidrag. Sterk vokal og fremføring av en fin låt. Det endte med fjerdeplass. «Fiumi di parole» er en låt som oftere bør dras frem når historien til ESC skal oppsummeres. Etter 1997 skulle det gå 14 år før Italia igjen var tilbake i ESC.
Joy Fleming «Ein Lied kann eine Brücke sein»
Energiske Joy Fleming leverte det som mange regner for å være en klassiker tilbake i 1975. Hun var sterk på scenen og hadde det en da kan kalle et slags sceneshow, i form av innlevelsen, på en tid da mange stod opp og ned og bare smilte mens de fremførte sine bidrag.
Ted Gärdestad «Satelit»
Ted Gärdestad var en etablert artist i Sverige da han deltok i 1979. Det endte med skuffelse og en ufortjent 17. plass (av 19) med bare åtte poeng. Selv ikke Norge ga Sverige poeng i 1979. Poeng hadde den fortjent. I dag er dette blant låtene fra 70-tallet som holder seg best. Populariteten har vært større enn den var da finalen i 1979 ble avholdt.
Ryder «Runner in the Night”
Maynard William, sønn av Bill Maynard, som spilte Greengrass i serien «Med hjartet på rette staden/Heartbeat», sto i front for Ryden. Synthrockbandet, som ble presentert som et hardrockband, leverte en god opptreden av en fengende låt i Grieghallen i Bergen. Fengende og, om ikke nyskapende, så i alle fall annerledes enn det en normalt opplever i ESC, både da og nå. Sjuendeplass var rett bak både Sverige og Danmark, og godt foran Norge …