El Doom er Ole Petter Andreassen som kan være kjent fra Thulsa Doom og Cumshots og dette er det 20. albumet han deltar på. El Doom er sjefen og det er han som synger og står bak det meste av tekstene. Herren går også under navnet Ollis, kjært barn har mange navn. Stemmen har mye ekko på seg, noen som forvirrer litt i starten, nesten som en karikert ekko-elvis, men en venner seg til det. Det gir i alle fall El Doom en unik stemme, med et snev av kaninvibrato. Til tider blir det mer resitasjon enn sang.
Lydbildet er nærmest mettet med trommer og gitarer, hammondorgler og mellotron, ja også den mektige stemmen. Plata til El Doom & The Born Electric har en nydelig mix med store dybder bestående av lag på lag med orgler og gitarer. De har lange varierte låter uten det sedvanlige vers, refreng opplegget de fleste innen sjangeren driver på med. Låtene her går gjerne over flere faser som varieres både tempomessig og kompositorisk.
Tunge overstyrte gitarer og Hammondorgler får en til å tenke tilbake på grupper som Deep Purple, Santana, King Crimson, Black Sabbath, nærmest alt som var av rock på 70-tallet hadde den besetningen. Med mye el.gitarer skulle en tro det blei lange seige partier med gitaronani, men den slags styrer de fint unna.
Det er deilig å høre mellotronen igjen, et instrument som har vært stuet bort siden 70-tallet. Et sært tangentinstrument med et bånd for hver tangent. Disse båndene var innspilt med kor eller strykere alt ettersom hva en ville ha. Og lyden fra disse var helt unik, litt skjelvende ettersom det er vanskelig å få alle båndene til å gå med nøyaktig lik hastighet så det blir litt variasjon i finstemmingen.
Gitarhelten Jon Eberson deltar på plata, men hvor, det er ikke lett å skille ut enkeltstemmer fra bandet.
Test ut spor 5 om du har anledning, The Lights har en egen evne til å ete seg fast i hauet.