De kom etter at Ketil Bjørnstad hadde jobbet med store, lange og tidskrevende verker som Leve Patagonia og Aniara.
Man får inntrykk av at han satte seg ned ved pianoet for å roe ned og forenkle. Og det har blitt sterke enkle og vakre melodier i enkle former.
Ketil Bjørnstad gir oss enkle korte låter, og han har som regel godt med tid for de små nyanser der hvor dagens solopianister som Keith Jarrett eller Chick Corea ville ha vrengt 12-toneskalaen og bombardert oss med komplekse variasjoner i en halvtimes bukkeritt av en låt. Når Ketil Bjørnstad spiller blir det aldri swing og jazzfraser, det er alltid noe typisk Bjørnstad eller typisk norsk over musikken.
Mange av disse stykkene tror jeg viser oss noe av hans musikalske kjerne, og noe av dette kan vi høre brukt seinere på plata The Sea.
Faktisk kan det virke litt for enkelt i starten med en åpning bestående av en sakte litt for forutsigbar melankolsk vals. Men så er det som noe løsner fra og med Preludes 7. Herfra og utover kommer det bare fine og vellykkede tonefabuleringer med fin flyt.
Ketil Bjørnstad har alltid gått sine egne veier. Han er ikke videre dristig, men holder seg til enkle melodier og former, og det er helt ok, det er fint.
Litt trist og depressivt omslag har skiva fått, men den slags er vi nå så vant med på norske utgivelser at det har vi nesten slutta å mase med.
CD 1 Preludes 1-19 innspilt i 1984, CD 2 Pianology 1-8 fra 1987.
Smaksprøver finner du på ITunes på nettet.