Det er trompeteren Tore Johansens plate, men vokalist Marit Sandvik dominerer utvilsomt utgivelsen med sin unike stemme. Tore er den produktive, laglederen som starter fruktbare prosjekt. Han har dessuten et nydelig lyriske trompetspill, ikke helt ulikt Chet Bakers.
Marit Sandvik leder oss til disse perlene med en stemme som oppleves som ærlig, nær og troverdig. Den passer helt enkelt ualmindelig godt til tekstene. Dessuten har Marit en evne til å få frem teksten klart og forståelig som jeg setter stor pris på.
Før jul kom platen "Natt, stille" med litt av det samme laget, som traff midt i julestemningen. Sommerens utgivelse "Nord" ser ut til å bli en like stor fulltreffer den også.
Musikken er lett arrangert for piano, trommer, bass, trompet/flygelhorn og stemme. Enkelt og greit. Det kunne sikkert vært fristende med noen fikse strykere og slikt men de har holdt sin sti rein. Jan Gunnar Hoff gir akkurat nok ved pianoet til å variere og akkompagnere i lag med bassist Kamfjord, og Roger på trommene har kaffepause på flere av låtene. De har skjønt at når det gjelder viser så betyr teksten mest.
Børretzen leser Rolf Jacobsens dikt om å dra mot nord. Børretzen har lest Jacobsen på plate før, han setter en fin og rolig stemning. Musikken passer godt til teksten, den haster ikke av gårde men gir oss tid til å lytte.
Halvdan Sivertsen og Terje Nilsen var tidligere to parhester fra Bodø. Begge synger de om jorda vår, som rimer på mora. Sangene får en til å tenke på en slags salmer om jorda som vi er underlagt og som vi må ta vare på. Allikevel reagerer jeg innimellom litt på det med å ta vare på jorda vår. Det er ikke noe i veien med budskapet, bare måten det blir sagt på, det blir en slags klisje som springer veldig ut av den tida låtene er skrevet i.
"Nordaførr Vårvise" av Halvdan Sivertsen er kanskje litt for mye brukt, og kunne med fordel vært skifta ut med noe annet.
Mens vi er inne på Bodømusikere må det nevnes at byen har fostret mange fine musikere deriblant brødrene Tore og Roger Johansen som spiller her.
Det er noe av det fineste jeg har hørt på lenge, men blir det for iørefallende, nesten som ei "best of" skive? Det er rolige låter, musikerne har ingen hast, gjort i et behagelig tempo. Kanskje litt for behaglig og lite dristig og for lite fart i låtene? På den andre siden kan det hevdes at det er der mye av kvaliteten ligger. Jeg ender opp med et hurra for det langsomme.
Tekstene er for det meste fra vår nyere visetradisjon, om en unntar Petter Dass og Rolf Jacobsen. En undres på hva som måtte befinne seg i det tidsstrekket som ligger mellom Petter Dass og visebølgen som starta på 70-tallet?