Som så mange i Norge tenker jeg på flyktningestrømmen fra i høst og det som nå skjer med utsending av flyktninger til Russland.
I Norge tenker vi nok forskjellig både om flyktning- og integreringspolitikk. Det har jeg respekt for. Mine tanker gjør at jeg skjemmes på vegne av oss alle med henblikk på utsendingen av store og små mennesker med buss til Russland – uten skikkelig behandling av den enkelte, uten mulighet til å søke advokathjelp, uten mulighet til å klage.
Dette har medført at FN klart sier at Norge bryter menneskerettighetene. Et advokatkontor i Oslo har henvendt seg til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg med samme påstand og med bønn om at utsendingen stanses. Men Listhaug repeterer med et merkelig smil: Innstramming er nødvendig.
Hun er redd for fremtiden, redd for at de skal spise pengene våre, på gullstol, og redd for framtida til egne barn.
Jeg er redd Listhaug. Redd for den redselen hun skaper, redd for de holdninger som kan bli resultatet av den politikk hun fører – uten nevneverdig og klar opposisjon fra det politiske Norge – og så langt uten ett eneste tiltak for integrering, men med 40 innstrammingstiltak levert på et par uker!
I siste Skavlan-program står hun fram som «personlig kristen». Det har jeg også respekt for. Men kanskje skulle lignelsen om Den barmhjertige samaritan repeteres?
Listhaug sier hun liker å kalle en spade for en spade, hun liker sterke debatter. I Aftenposten 2. januar i år siterer professor Jan Ubøe – i en artikkel om målstyring – professor Linda Lai: «Ekstrem selvtillit, påståelighet, ekshibisjonisme – og immunitet mot kritikk – blir dessverre ofte forvekslet med gode lederegenskaper».
Noe å tenke på – for deg og meg – og Listhaug?
Theodor Lind, Øksnes