«Så heldige vi er som får oppleve teater av denne kaliberen i lille Vesterålen».

Det var det jeg hørte idet jeg gikk ut fra gamle Sortland Kino for et par uker siden. Jeg hadde akkurat sett stykket «Clandestino». Ordet heldig fikk meg til å reflektere over teaterfuroren som koker i Vesterålen for tida.

«Gjøkeredet»

Jeg har egentlig ikke vært på så mye teater før. Det var derfor uten forventninger jeg tok meg en en tur på teaterstykket «Gjøkeredet» i 2015.

Jeg visste ikke hva som ventet meg. Fra begynnelse til slutt lo jeg så høyt at jeg gråt, og når jeg gråt fordi det var en sånn nerve i rommet, holdt jeg pusten. Jeg glemte at jeg var på Kulturfabrikken, jeg glemte at menneskene på scenen var folk jeg kjente, og jeg følte at jeg var i en virvelvind.

Jeg ble irritert på den forbanna sykepleieren, og jeg kjente sånn empati for høvdingen.

Vesterålen teater ble fulgt ut av trampeklapp. En fullsatt sal som brølte, klappet og fyrte beinet sitt i gulvet. Det føltes mildt sagt historisk.

«Kalenderpikene»

I 2016 kom «Kalenderpikene», og nye skuespillere dukket opp fra nabolagene i Vesterålen. Denne gangen skulle de være nakne foran sine naboer på scenen. Det var nesten sjokkartet. Jeg tror alle i salen følte det.

Det var som om publikum nok en gang bar dem fram til trampeklapp. Vi belønnet dem fordi deres mot til å fortelle en historie var større enn sjenansen over at postmannen skulle se rumpeballene deres.

Det var beviset vi trengte. Vesterålen var endelig klar for noe mer enn revy, musikal og farse. Vesterålen ville ha teater. Skikkelig sort.

«Clandestino»

I år smelte de til med «Clandestino», et teaterstykke om hvem vi blir når det verste allerede har skjedd. Om terror, kjærlighet og hvilken verden vi trenger å skape i framtida.

En forestilling som instruktør Søren Frank begynte på, men aldri fikk fullført. Søren som var kapteinen i de to foregående forestillingene. Han som dro ut det verste og beste i våre naboer, slik at de kunne bli noen andre enn seg selv.

Å finne de følelsene som vi alle kjenner igjen, krever mot og en stødig veileder. Det hadde i Søren.

Tapet av Søren kunne ha stoppet alt. De valgte å fortsette og fullføre. For oss. For Søren. For historiens del.

Ingenting med flaks å gjøre

Jeg var der igjen. For tredje år på rad. Scenografien var minimalistisk. Belysningen forandret seg fra scene til scene. Jeg så naboen min, Martin fra Sigerfjord være en mann som var revet mellom den han trodde han måtte være og den han ville være.

Jeg så Steffen fra Bø være en pompøs forretningsmann, og Tone Evy en uredd heltinne som var villig til å ofre alt bare for å redde verden litt. Jeg glemte helt at hun også selger meg sko på dagtid, og er en av de gladeste naboene jeg har. Hun ble en aktivist med pistol i to timer.

Det der er magien ved Vesterålen teater, men er det flaks at vi har dem?

Det har ikke noe med flaks å gjøre. Det handler nemlig om noe helt annet. Handler det om vIljen til å øve? Brette ut følelsene sine? Være skuespiller, men også alles kjenning?

At vi har Vesterålen teater, er ikke flaks. Det er beinharde valg som har gitt oss det. De har droppet mang en tacokveld for å fortelle oss en historie. De har ikke mottatt en eneste krone for å gjøre det, de har krangla med hverandre, grått, ledd, og nå er de allerede i gang med å planlegge neste stykke.

Ei framtid der alt er mulig

Hva synes jeg vi skal gjøre for dem? Vi skal gå på teater i så store flokker at de forstår at vi ikke tar innsatsen deres for gitt.

Vi skal be næringslivet og politikerne våre gå på forestillingene deres, slik at de lærer av samarbeidet over kommunegrensene.

Det skader heller ikke om de heiv noen sponsorkroner i et teatersamarbeid som faktisk har skapt noe helt konkret.

Gi dem hauger og lass, for de skaper nemlig håp for framtida i Vesterålen.

Ei framtid der alt er mulig, og naboen din kan være kidnapper to helger på rad og samtidig få trampeklapp for det fra fullsatte saler.