Stortinget skal i 2017 behandle flere viktige dokumenter fra Regjeringen som handler om fremtiden for norsk fiskerinæring. Denne uken har Stortinget kommet i gang med å diskutere forslaget om avvikling av pliktsystemet for torsketrålerne – og mange er spente på om de store trålerrederiene får det som de vil – eller om Stortinget vil sette fellesskapets og nasjonens interesser fremst.

De fleste er enige om at ordningen med leveringsplikt og aktivitetsplikt ikke fungerer etter intensjonen. Regjeringen skal derfor ha honnør for at man har ønsket å ta grep for å gjøre norsk fiskerinæring mer lønnsom. Det er imidlertid skuffende at fiskeriministeren nå foreslår å fjerne pliktsystemet uten å se dette i en større fiskeripolitisk sammenheng. Og denne gangen har nok ministeren stilt feil diagnose – og på toppen av det hele skrevet ut en medisin som er gått ut på dato.

En polarisert og unyansert debatt

Departementets  forslag om å oppheve pliktsystemet har satt sinnene i kok blant lokalpolitikere og aktivister i Nord-Norge, det hevdes at vestlendingene er på røvertokt i Nord-Norge og avisene skriver om at det er et kystopprør er på gang.

Kritikken er imidlertid unøyaktig og upresis – og fraværet av gode alternativer er slående. Nordnorske lokalpolitikere har satt seg fast - dypt nede i skyttergravene der de kjemper for å opprettholde et rigid og fastlåst system som gikk ut på dato for mer enn 20 år siden. For når leverte en tråler fisk i Kjøllefjord sist? Og selv for en stor bedrift som Melbu Fiskeindustri må det være et stort paradoks at mye av fisken/råstoffet kommer til anlegget på trailer – selv om man har flere trålere som er tilknyttet bedriften.

Fra systemsvikt til en ny fiskeripolitikk

Vi vet at de største trålerrederiene på lovlig vis - og med myndighetenes velsignelse -  har samlet sine kvoterettigheter på større frysetrålere. Et par eksempler: Lerøy har ni trålere og Nergård har fem trålere i aktivt fiske. Åtte av disse ni trålerne tilbyr i det alt vesentlige frosset råstoff til industrien på land. Det er imidlertid svært vanskelig å få til lønnsom produksjon og videreforedling med frosset fisk som råvare. Dermed er landanleggene satt sjakk matt.

Litt spissformulert kan man godt si at fiskerimyndighetene og nasjonale politikere stilltiende har akseptert en gradvis frikobling mellom rederiene/kvoteeierne på den ene siden og landanleggene på den andre. Denne utviklingen har gitt mange utilsiktede virkninger og det er udiskutabelt at nasjonen Norge hvert år har gått glipp av eksportinntekter og verdiskapning i milliard-klassen.

Dette kan man selvsagt beklage. Men det er hverken mulig eller ønskelig å gjeninnføre fiskeripolitikken og fiskeriforvaltningen som ble utviklet for 50 år siden, der store trålere ble satt inn i fisket for å sikre helårlig råstofftilgang til landanleggene. En ny tid krever nye løsninger. Fiskerikommunen Øksnes er et godt og illustrativt eksempel på at man har kommet godt i gang med omstillingen gjennom hardt arbeid, innovasjon og nytekning. Etablering av god infrastruktur for kystflåten, økt bruk av ferskt råstoff, utprøving av levendelagring/fiskehotell og bedre utnyttelse av biproduktene har gitt suksess. Og her er vi på sporet av fremtidens fiskeripolitikk.

Fire viktige prinsipper

Når man de neste 10-20 årene skal modernisere, fornye og forenkle norsk fiskeripolitikk, er det fire enkle prinsipp som bør legges til grunn:

1: Bærekraftig forvaltning av ressursene i havet

Forvaltningen av fiskeriressursene må være bærekraftig – både på kort og lang sikt.  Ressursforvaltning og totalkvoter (TAC) må fastsettes ut fra forskernes råd.  Ressursene i havet bør videre høstes med et lavest mulig energiforbruk og Co2-avgifter bør brukes mer aktivt for å stimulere til fornying av flåten.

2: Ressursene i havet tilhører fellesskapet.

Ressursene i havet vil i fremtiden bli «verdt sin vekt i gull». Levendefangst, oppforing/lagring og bedre utnyttelse av biproduktene kombinert med økt etterspørsel fra fremvoksende markeder med sterk kjøpekraft bidrar til dette.  Det er derfor helt avgjørende at Stortinget grunnlovsfester at eierskapet til ressursene i havet tilhører fellesskapet. Dette betyr at alle forsøk på å privatisere eiendomsretten til ressursene i havet må stoppes.

3: Utnytt kystens verdiskapingspotensial

Det hevdes at over 20.000 arbeidsplasser i Europa baseres på råstoff fra norsk fiskerinæring. Tiden er nå kommet for flytte produksjonen hjem - og det er primært fersk råstoff som kan gi norske industribedrifter komparative fortrinn. Skal verdiskapingspotensialet på kysten tas ut må en større andel av kvotene gå til kystflåten som ilandfører fisken fersk eller levende. For å unngå for sterk konsentrasjon/sentralisering bør kvotene tildeles regionalt – og gjerne med utgangspunkt i historiske fangsttall.

4: Etablering av grunnrentebasert kvotesystem

Fisken er «havets gull» og det vil etter hvert være naturlig at fiskerne/rederne betaler en grunnrente til staten som betaling for å delta i fisket. Innføring av grunnrenten bør utredes grundig slik at man unngår utilsiktede virkninger. En andel av inntektene fra grunnrenten kan gjerne tilbakeføres til kystkommunene og/eller brukes til generiske tiltak for å promotere norsk fiskerinæring internasjonalt.

Kunnskapsdrevet og markedstilpasset fiskerinæring

I deltakerloven og havressursloven pekes det på at fiskerinæringa skal bidra til å fremme sysselsetting og bosetting i kystdistriktene. Med riktig forvaltning og en modernisert fiskeripolitikk – basert på de fire prinsippene over - kan torskefiskeriene bli en pengemaskin for felleskapet og nasjonen, samtidig som næringa kan bidra til en balansert vekst og utvikling langs hele kysten.

Ved å legge om fiskeripolitikken og i større grad satse på ferskt råstoff, vil man skape en helt ny dynamikk i hele verdikjeden. Det vil raskt utvikles strategisk og operativt samarbeid mellom fiskere/redere, landanlegg/foredlingsindustri og relevante kunnskapsmiljø. Alle partene i en slik gruppering vil da ha en felles interesse i å skape mest mulig verdier ut av hvert kg råstoff som ilandføres.  Styrket samarbeid mellom kunnskaps/FoU-miljøene og fiskerinæringa vil dermed bidra til å transformere verdikjedene fra å være råvarebasert til å bli kunnskapsdrevet.

Stortinget skal nå ta stilling til forslaget om avvikling av pliktsystemet for torsketrålerne.  Dette er en viktig sak for kystens befolkning og for landet som helhet. Stortingets vedtak i denne saken vil være et valg mellom to ulike strategier for den videre utvikling av norsk fiskerinæring. Ønsker Stortinget å satse på en moderne kystflåte som ilandfører levendefisk og/eller ferskt råstoff til anleggene på land – eller vil Stortinget fjerne pliktsystemet og dermed styrke trålerflåtens fleksibilitet og uavhengighet fra lokalsamfunn og landanlegg.

Det blir nå spennende å se hvor Stortingets lojalitet ligger.

Jon Petter Arntzen, øksnesværing og sekretariatsleder for Østlandssamarbeidet