Distriktspolitikk for framtida

Hvorfor kan ikke alt være som før? Hvorfor kan ikke kommunene få være som de har vært siden 1964? Hvorfor kan ikke postkontorene, lensmannskontorene og skolene være som de alltid har vært? Hva er vitsen med å endre?
Meninger

Det enkle svaret på hvorfor ikke alt kan være som før, er utdannings-revolusjonen som har skjedd i Norge de siste 30-40 årene.

Våre barn og barnebarn tar høyere utdanning. Stadig flere, og stadig mer. Dersom vi vil at våre barn skal finne karriereveier, faglige utfordringer og ønske å leve livet sitt over hele landet - da må vi endre måten distrikts-Norge er organisert. Alt annet er å lure oss selv. Det er å svekke distrikts-Norge og gjøre veksten i storbyene enda sterkere enn den allerede er.

Da norske distrikter sist gikk gjennom en radikal endring - på 1960-tallet - var det blant annet på grunn av overgangen fra 7-årig folkeskole til 9-årig grunnskole. Det krevde større kommuner, større fagmiljøer og en annen "rigging" av hverdagen i distriktene enn i tiårene før.

Siden det har det skjedd enorme endringer i samfunnet. I praksis har vi nå en 13-årig skolegang for de aller fleste. Og de aller fleste nøyer seg ikke med det heller: 65-70% av all ungdom tar høyere utdanning.

Et samlet politisk miljø i Norge har "heiet fram" denne utviklingen. Paradokset er at ingenting er mer sentraliserende enn utdanning. For å gå på høyskole og universitet må de fleste ungdommer i distrikts-Norge flytte inn til større byer og sentra. Svært mange blir værende der. Ikke fordi de slutter å være glade i hjemstedet sitt, men fordi de ønsker å ha spennende jobber, kunne bytte arbeidsplass med jevne mellomrom, å kunne samarbeide med "likesinnede" og ha et stort og mangfoldig faglig miljø, kulturelt miljø og sosialt miljø rundt seg.

Å tro at dette er mulig med 428 kommuner - de fleste mindre enn 5.000 innbyggere - er en ren illusjon. De kommunale oppgavene blir stadig mer komplekse. Kravene folk stiller blir stadig større. Å sitte som enslig byggesaksbehandler, psykolog, politibetjent eller barneverns-spesialist i en liten kommune er noe de færreste unge i dag ønsker - spesielt når alternativet er å være i et stort fagmiljø med mange kolleger og stort rom for utvikling.

Derfor er en kommune-reform - med større kommuner og mer tydelige og sterke regionsentra - tvingende nødvendig for oss som ønsker å ta vare på distriktene. Så er det for Venstre avgjørende at det blir kombinert med en systematisk utflytting av statlige arbeidsplasser til disse sterke regionsentrene. Først da skaper vi attraktive steder å bo og arbeide over hele landet for våre barn og barnebarn. Ikke bare et "skall" av en gammel distrikts-struktur som hermetiseres og gradvis tømmes for folk og innhold.

Venstre tror fullt og helt på et sterkt distrikts-Norge i framtida.  Vi tror landbruk, fiskeri og havbruk er framtidsnæringer med et enormt vekstpotensiale. Vi tror det grønne skiftet vil gi ny vekst til næringslivet i distriktene - til energiressursene våre, industrimiljøene våre og gründerviljen som ofte er langt sterkere i distriktene enn i de store byene.

Men da må ungdom møte gode og sterke offentlige fagmiljøer over hele landet. Vi må rigge Norge slik at våre barn ikke opplever det som et "steg nedover" på karrierestigen å flytte ut av de store byene - til Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag eller Finnmark. Vi må flytte mer makt og oppgaver ut fra storbyene - og lage et kommune-Norge tilpasset samfunnet i 2030, ikke samfunnet i 1965.  Venstres distriktspolitikk ser ikke bakover, men framover, for det er i framtida mulighetene ligger.