Norges naive syn på verdensorden og en mangelfull forståelse av drivkreftene bak Russisk forsvars- og sikkerhetspolitikk har ført til en kraftig «reality check» i den norske politiske eliten. Manglende langsiktighet i norsk forsvars- og sikkerhetsplanlegging har ført til at basestrukturen, da særlig i Nord-Norge, er bygget ned og at kapasiteter enten er blitt faset ut eller flyttet til de sørlige landsdeler. Flere av grepene som ble gjennomført gjennom 1990-tallet og frem til Stortingets behandling av Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) i 2016 viser seg nå å være betydelige feilgrep.

Omorganiseringen av Forsvaret, som for alvor startet på 1990-tallet, har pågått i et slikt tempo at vi per i dag tilsynelatende ikke har kapasitet til å øke tilstedeværelsen av marinen og luftforsvaret i nordområdene på permanent basis. NATO og USA burde med rette reagere på dette.

Naivitet og manglende forståelse av realpolitikkens premisser har sine konsekvenser. Da den kalde krigen sluttet ble det trukken en mangelfull slutning; det ble forventet at den demokratiske livsstilen skulle berike våre Russiske naboer og bringe «evig demokratisk fred» i Europa. Norge trakk dermed for gardinene i egen region og prioriterte å være en «god alliert» med å delta i NATO-operasjoner i verdens utkanter. Den Russiske bjørnen var ruslet inn i sitt hi for en evig dvale.

Imidlertid varte ikke dvalen så lenge. Etter en liten pause gjennom 1990-tallet begynte realpolitikkens premisser å røre på seg. Bjørnen var i ferd med å våkne. President Putin varslet allerede tidlig på 2000-tallet økt satsing og betydelig modernisering av Russlands forsvar. Gjentatte ganger ble Vesten varslet angående Russlands fremtidige ambisjoner. Det var tydelig at Russland ønsket å bli respektert og behandlet som en stormakt av både EU og USA. Russland krevde sin rettmessige plass i det internasjonale systemet. Norge var fremdeles for opptatt med å være en «god alliert» i Afghanistan, og evnet ikke å tolke signalene som Russland, ganske tydelig, formidlet til omverden.

Nordområdene ble fremdeles ribbet for norske militære kapasiteter. Manglende forståelse for Russlands ambisjoner i dens tradisjonelle interessesfære bidro sterkt til en utradering av Forsvarets basestruktur og kapasiteter i Nord-Norge. Vedtaket om å legge ned Bodø Hovedflystasjon og Andøya flystasjon i henholdsvis 2012 og 2016 har katastrofale konsekvenser for Norges evne å ta imot allierte forsterkninger i nordområdene. Likeså er regjeringens manglende forståelse for viktigheten av luftmobilitet for Brigaden i Nord-Norge et betydelig bidrag i abdiseringen av Forsvaret i nord. Mangelen på militære flystasjoner med infrastruktur som er bygget for krig gjør at NATO ikke vil være i stand til å stasjonere kampfly i Nord-Norge.

Dette medfører at ingen bakkestyrker eller marineenheter blir satt inn i nordområdene ved en konflikt. Intet NATO-land sender sine kvinner og menn til et fremmed land, uten et etablert luftherredømme, for å bli kanonføde. Norge kan pårope seg NATOs artikkel fem til pusten tar slutt; Uten luftherredømme vil NATO bidra utelukkende med fordømmelser og sympatierklæringer.

Det hersker ingen tvil om at basestrukturen til Luftforsvaret som LTP skisserer har betydelige mangler når det kommer til viktige faktorer som robusthet, fleksibilitet og utholdenhet ved høyintensive operasjoner. Ifølge en rekke uttalelser og rapporter fra kompetente sikkerhetspolitiske miljøer i USA, er premissene som LTP legger til grunn for basestrukturen i nordområdene fundamentalt feil; Kraftsamling er et utdatert begrep. Luftvernparaply er en fantasi.

Nedleggelsen og flytting av sjø- og luftkapasiteter fra nordområdene til de sørlige landsdeler har ført til manglende fleksibilitet i nord. Dette viser seg å være et betydelig problem når den militære aktiviteten i nordområdene er økende. Det er derfor oppsiktsvekkende at LTP ikke drøftet og gjorde Stortinget oppmerksom på konsekvensene for mottak av allierte styrker i Nord-Norge ved eksempelvis nedleggelsen av Andøya flystasjon. Det er høyst usikkert at denne flybasen, med sine enorme operative flater og infrastruktur for kampfly og maritime patruljefly, hadde blitt nedlagt dersom slike konsekvenser hadde blitt analysert og presentert for Stortinget.

Ved Amerikanske tanke tenkere som RAND, Center for Strategic and Budgetary Assessments, The Marilyn Ware Center For Security Studies, er rådene entydig omkring hvilke grep USA må gjennomføre i Europa. En kan kort oppsummeres rådene slik: «A permanent forward presence of US air, sea and land forces in Europe are necessary to deter Russia from

aggression». Videre er det flere, deriblant RAND, som peker på at Amerikanske kampfly som stasjoneres i Europa krever en basestruktur som tillater spredning, fleksibilitet og robusthet for å stå imot Russiske langtrekkende presisjonsvåpen. Det er påfallende hvor stille det er i det Amerikanske ordskifte omkring kraftsamling og luftvernparaplyer. Hva er det vår egen Forsvarssjef (FSJ) og Forsvarsminister (FMIN) vet som har omgått ekspertene i USA?

Hva vil dette si for NATOs nordflanke? Det er nærliggende å tro at den militære basestrukturen i nordområdene blir viktig i fremtiden. For NATO er det avgjørende at basestrukturen er i stand til å generere militærmakt i dagens og fremtidens trusselbilde. Videre er det naturlig at NATO øker sitt militære nærvær i nordområdene; det vil være strategisk uklokt for alliansen å gi Russland monopol i de arktiske strøk. Utraderingen av Luftforsvarets basestruktur i nordområdene bidrar ikke til en slik måloppnåelse.

Regjeringen og Stortinget vil vise politisk kløkt og klokskap ved å beholde Andøya flystasjon og sørge for at noe av infrastrukturen ved Bodø Hovedflystasjon videreføres og integreres i arbeidet med den nye sivile flyplassen i Bodø.