En fredag for et par uker siden, sovnet jeg med hjertet særdeles fullt av takknemlighet. Og dette var fordi jeg hadde fått møte så mange gode, dyktige og omsorgsfulle mennesker denne dagen.

Det skulle gå 44 år for jeg fikk kjøre ambulanse for første gang, og det ble denne fredagen.

En god kollega så at alt ikke var som det skulle, insisterte på at jeg måtte ha legetilsyn, og  følger meg til legekontoret her i Risøyhamn.

Legesekretærene lar meg få være skjermet på akuttrommet til legen kan treffe meg.

Lege kommer, og tolker det slik at det er en liten, men dog en risiko, for at situasjonen er alvorlig og rekvirer ambulanse. Ambulansen kommer og de to som er med den, følger meg inn i ambulansen, kobler til ledninger og nåler og kjører meg til sykehus.

På Stokmarknes sykehus tar et helt team i mot meg, leger begynner å spørre, mens jeg kjøres til røntgen, og etter røntgen  sørger ambulansefolkene også for at jeg kjøres i senga til mottak. Her tar sykepleiere i mot, og alt føles trygt og godt, til tross for at jeg også syns at det hele, for meg, er en veldig rar og absurd situasjon.

Hele veien blir jeg møtt av mennesker, som jeg opplever har et genuint ønske om at jeg som pasient skal tas på alvor, få den riktige behandlinga, føle meg trygg og samtidig  ha det så godt som situasjonen tillater det. Jeg føler meg omsluttet av ren omsorg.

Dette er jobben deres og jeg synes de gjør den svært godt!

Jeg  kunne derfor denne kvelden sovne med disse gode ansiktene på netthinna, den gode kollegaen, de gode legesekretærene, den gode legen, de gode ambulansefolka, de gode radiografene og de gode folka på sykehusmottaket.

Og jeg kunne heldigvis gjøre det hjemme, sammen med min kjære, smått bekymrede  familie, fordi det viste seg at diagnosen ikke var så alvorlig som symtomene kunne antyde.

Allikevel må jeg gjøre noen endringer i mitt liv for å ta  bedre vare på helsa mi, og nå, når jeg har opplevd hvor viktig helsa mi er, i alle disse gode menneskers hender, blir motivasjonen stor for å ta egne grep.

Jeg har ikke lyst til å kjøre ambulanse igjen, men har veldig lyst å gi alle dere som jeg møtte en takk for den viktige og gode jobben dere gjør i møte med medmennesker!