Et av flere svært viktige slag om framtida til fiskeriressursene langs kysten står nå: Hvem skal høste av havet, hvor skal fangsten landes, hvor skal verdiene havne, hvor skal landarbeidsplassene være, hvilke arbeidsforhold skal fiskerne ha, hva er god ressursforvaltning, hva er godt for miljø- og klimaregnskapet.

Alt dette og mere til er en del av diskusjonen knytta til kampen mot strukturering av sjarkflåten (båter under 11 meter). Strukturering i denne sammenheng betyr åpning for kjøp og salg av kvoter mellom aktører i næringa. Saka skal fremmes for Stortinget i høst blant annet basert på høringsutspill fra fiskeriminister Sandberg (Frp). Utfallet i Stortinget er ikke gitt, og alle gode krefter må nå på banen.

Fiskeriministeren går påfallende stille i dørene og har tydeligvis en annen tilnærming til dette enn i saka om leveringsplikten til trålerne. Da ble han gjennom åpne prosesser møtt med massivt opprør langs kysten. Nå kjører han lukka møter med innbudte deltakere i departementskontorer. I struktureringssaka fortjener ministeren minst like stor motstand som i trålersaka.

Grunnlaget for å hindre at sjarkflåten med tilhørende kvoter ender som handelsvare, er godt. Det er massiv motstand mot privatisering av de marine verdiene. De to lagene i Fiskarlaget i N-Norge og Norges Kystfiskarlaget er med. Organisasjoner i kamp for kystinteresser er med. Fylkestingene i Finnmark og Nordland og en rekke kommuner og regionråd har vedtak mot strukturering, mange politiske partier er imot. LO og organisasjonene til fiskekjøpere er med. Det gjelder nå å samle kreftene.

Kjøp og salg av kvoter handler grunnleggende om hvem som skal eie fiskeriressursene langs kysten. Havressursloven (§2) sier om eierskapet til de marine ressursene at de «ligg til fellesskapet i Norge». Denne bestemmelsen er allerede undergravd gjennom kvotehandel i andre fartøygrupper. Å gå videre på den veien vil nærme seg et dødsstøt for mange kystsamfunn. Færre båter, større konsentrasjoner og sentralisering, mer av verdiskapninga til banker og finans, mulighet for utenlandske oppkjøp av kvoterettigheter (EØS-avtalen), og vanskeligere med rekrutering til fiskeryrket. Dette er noen av de mest sannsynlige konsekvensene. For å sikre lønnsomhet og bedre sikkerhet og arbeidsforhold også for den minste kystflåten, kan det gjennomføres mange andre tiltak. En kontrollert reduksjon av trålernæringa (endring av «trålerstigen») og overføringa av kvoter til kystfartøy, er et slik tiltak.

Et massivt press mot Stortinget kan opprettholde grunnlaget for fortsatt gode muligheter for en rekke levedyktige kystsamfunn. Kystsamfunn som er basert på fornybare ressurser og fangst på en miljømessig god måte. Minister Sandberg, Frp og Høyre må ikke gjennom sin politikk for ytterligere markedsstyring av de marine ressursene, få legge ned levedyktige kystsamfunn.