– Torsk til besvær – hvor enn kjær

Reguleringer og periodisering av ulike fiskeri gjelder ikke bare torsken. Heldigvis er det Staten som eier, styrer og fordeler tilgjengelige ressurser.

Jon Edvard Johnsen.  Foto: Arkivfoto

Meninger

Plutselig er ferskfiskordninga blitt en trussel, ikke bare for råstofftilgang i sesong men også for kysttorsken i følge kjøpere/fiskere på Senja, Lofoten/Vesterålen, ikke turisfiske, andre som beskatter nettopp kysttorsken 100 prosent.


På Værøy og Røst, flere med, ropes det ulv for mangel på råstoff grunnet ferskfiskordninga, Et område i likhet med Vesterålen som uansett ordning ikke får endret naturlig tilgjengelighet av torsk l 2 måneder, 3 måneder, av året, allikevel er bruk av kar og brønnbåt ofte en selvfølgelighet i sesong for transport av «overskudds»-råstoff ut av regionen, til Vestlandet eller eksport, ikke til naboer lenger øst.


Man kan gjerne legge inn krav om at ordninger som regulerer fisket og uttak skal bort men dagens moderne og effektive flåte vil kunne fiske opp torskekvotene til påske, ingen bremser vil virke, unntatt de regulerende.

Kjøperne vil garantert stille opp med isoporkasser, pallebokser(likkister) og brønnbåter for å sende ut overskuddsråstoffet.

Sannheten er vel at nasjonen Norge aldri har hatt så mye råstoff til disposisjon som nå.

Selv om det produseres noe råstoff fra Laks og frossenfisk så går det meste direkte ut, en form for amnesti fra produksjon i Norsk industri. Det foredles i utlandet. Det handler fort om rammebetingelser for lønnsomhet, bedriftsøkonomiske valg, gitt politiske rammebetingelser.

Potensialet for økt verdiskapning er imidlertid definitivt tilstede. Det det handler minst om er ferskfiskordninga. Ei ordning som tilfører råstoff på kjøl, på bil til filetindustrien også i Vesterålen, sommer som høst. Det gjelder ikke aktivitet og verdiskapning i bare ett fylke slik det fremstår.

Valget står mellom de frie markedskrefter, politisk styring for lokal sysselsetting. Foreløpig har Staten favorisert frie markedskrefter.

Aktivitets og tilbudspliktige trålere til eksempel. Her råder de frie markedskrefter når frossenfisken derfra tilbys berettige anlegg/kommuner,(global pris legges til grunn) mens dynamisk pris gjelder om trålfisken tilbys fersk. En skjevhet i disfavør av Norsk industri, et amnesti til fordel rederi. I tillegg tilbys bare smuler av konsesjonen. Statens mener tydeligvis at favorisering og skjevheter i disfavør av norsk industri og lokalsamfunn er det mest bærekraftige.

Industrien, forankret i lokalsamfunnet blir et gissel når profitt fra eksport av ubearbeidet aktivitets/tilbudspliktig frosset råstoff møter på samme arena i konkurransen om råstoffet fra kystflåten for å holde konsesjonsbelagt aktivitet.

Ser man hvilken enorm «bør» fiskerne i kystflåten, lokale fiskebruk, ofte nerven i lokalsamfunnet, bærer på sine skuldre for arbeidsplasser og aktiviteten på kysten.

Frossenfisken sendes ut, den tilbys ikke engang i tilfeller norsk industri. Laks produseres i liten grad, sendes ut i isopor, nu også direkte ut fra mær i båt til markedet uten å være innom norske landanlegg.

Det griper om seg. Alle våre fjorder i nord er beslaglagt av laksemærer, nå etableres det havfarmer utafor «oddan» som en erstatning for oljeplattformer. En oljeplattform gir noe til alle, en havfarm til de få.

De frie arealer langs kysten blir mindre og mindre. Men klart man er begeistret, ordførere i de kommuner som endelig får noen millioner igjen for å stille arealer til disposisjon, retter på slipset.

Handlingsrommet for alternativ aktivitet innskrenkes imidlertid, egentlig er det borte.

Det å tenke utvikling levendelagring av torsk, ut over 12 uker, eller fra yngelstadiet er fort en tapt kamp, kysten er under okkupasjon fra Laksen. De kystkommuner som ikke har laks er således under dobbelt ild. Premissene er lagt.

Man gjør seg selv, sine lokalsamfunn langs kysten en bjørnetjeneste om ansvar for utvikling og vekst står å faller på om ferskfiskordninga for torsk videreføres. En ordning hvor fordelene utvilsomt er større en ulempene. Det er et blindspor, feil fokus. Løft heller blikket samlet mot rammebetingelser og regelverk, tilgjengelig råstoff som har amnesti fra Norsk landindustri.

Det handler ikke om enkeltforetak, det handler om bærekraft, politikk og rammebetingelser.