Mental Helse:

Ikke høre, ikke se, ikke si noe vondt

Et godt bilde på holdningene i psykisk helsepolitikk.

Illustrasjonsfoto.  Foto: NTB Scanpix

Meninger

Vi kjenner østens tre vise aper, Mizaru, Kikazaru og Iwazaru. Disse tre apene som velger å stenge ute det onde ved å holde for øynene for ikke å se, holde for ørene for ikke å høre og holde for munnen for ikke å si noe ondt.

21-nyhetene på NRK 1 den 29. november hadde et oppslag om hvordan det oppleves å bli definert som «ferdigbehandlet» og fratatt videre behandling når en helt åpenbart fortsatt er alvorlig syk. Enkeltpersonen som sto fram i nyhetsoppslaget ga en god beskrivelse av situasjonen, men oppslaget var ikke tydelig nok på at hennes opplevelse ikke er et særtilfelle. Tvert imot er dette et vanlig bilde på praksis i psykisk helsevern i Norge.

«Noen» har definert at langvarig behandling i psykiatrien ikke er bra. Det er en konklusjon som er oppstått i kjølvannet av at pasienter enkelte ganger tidligere kunne oppleve å bli  langtidsinnlagt uten å få reell behandling. Konsekvensen av råkjøringen over til motsatt grøft er åpenbar – om hendene som holder over øyne og ører blir fjernet et øyeblikk.

For første gang er det utført forskning for å kartlegge hvor mange som tar sitt liv mens de er under behandling i psykisk helsevern, eller kort etter utskriving. Hver annen dag er det i snitt en pasient som tar livet sitt.

Hvorfor?

Vel, årsakene er det heller ikke forsket på, så dem vet vi ingenting om. Det finnes et utall mulige forklaringer. Bruk av ulike former for tvang, umyndiggjøring, menneskelig degradering, avbrutt behandling, mangelfull behandling er bare noen mulige årsaksforhold.

Men om vi mangler forskning som kan gi oss kunnskap, har helsedirektør Bjørn Guldvåg trøstens ord. Psykisk helsevern redder også mange fra å ta livet sitt, og uten  de mange gode tiltakene ville nok langt flere liv gått tapt, sier han.

Muligheten for at pasienter møter tjenester som er så rigid utformet at det i seg selv utløser selvmord, er tydeligvis ikke en mulighet som finnes i helsedirektørens forklaringsspekter.

For vi vet jo ikke. Spørsmålet er om vi heller ikke vil vite.

Det er ikke uttrykt noe ønske eller mål om å skaffe forskningsbasert kunnskap på området.

Mizarus hender slutter tett over øynene. Vil ikke se.

Holdningen finner vi igjen på mange andre områder i psykisk helsevern. I en årrekke har pasienter protestert mot behandling med medisiner som har både ødeleggende bivirkninger og er vanedannende. I en årrekke ha pasienter under nedtrapping av disse medisinene fått kraftige abstinenser, som er blitt mistolket som tilbakefall av psykisk sykdom. Da settes de på ny medisinering og «symptomene» forsvinner.

I 60 år har antipsykotika vært i bruk.

Hvor mange pasienter som i løpet av dette tidsrommet har vært langtidsbehandlet med denne medikamentgruppen er ukjent. Derimot vet vi at det ikke er gjennomført forskning som kan fastslå hvordan virkningene av lang tids bruk slår ut. Det første forsøk på å undersøke dette ble lagt fram i 2017, men med uklart resultat. Den sikreste konklusjonen som kunne trekkes ut, var at å avslutte behandling med antipsykotika hadde positiv effekt.

Likevel dominerer kjemisk behandling av pasienter, ofte en omfattende kombinasjonsmedisinering, og mens pasientene opplever søvnproblemer, fall i kognitiv evne, blodtrykksforstyrrelser, overvekt (opptil dobling av vekten), reduksjon av hvite blodlegemer og forstyrrelser i hjertefunksjon for å nevne noen av bivirkningene, fortsetter enkelte med kullsviertro å fortelle om gode virkninger. Spørsmålet må da bli: for hvem?

Tjue helsearbeidere ved et hospital prøvde frivillig ut medisinering med det antipsykotiske stoffet Droperidol. Alle følte seg engstelige, rastløse, uengasjerte og tiltaksløse. En psykolog fant det for komplisert å skaffe seg en sandwich fra en sandwichmaskin. Noen ble irritable og aggresive, Mange var ikke i stand til å oppfatte endringen i sin mentale tilstand eller bedømme egen atferd.

Fortsatt blir mange medisinert med disse medisinene ved bruk av tvang, for det er fortsatt mange psykiatere som sverger til at «det virker». Hvem snakket om kunnskap og tro i psykiatrien?

Det må ha vært Kikasaru.