Leif G. Strømdal, leder Politisk verksted i Mental Helse:

– Kostbart norsk helsevesen. Hva skaper pengesluket?

Meninger

Våre folkevalgte er dyktige til å beskrive hvor mye penger som brukes på norsk helsevesen. I beskrivelsene ligger det samtidig et budskap om at pengebruken garanterer for kvaliteten i helsevesenet. Det fokuseres på at innstramminger er nødvendige i arbeidet med pasientene, i behandlingen. Men er det egentlig der det sløses?

Etter innføringen av foretaksmodellen i 2002 er helsefaglig dyktige ledere byttet ut med økonomer som er kunnskapsløse i forhold til feltet de skal lede. Systemet er utvidet med flere lag ledere som skaper økte avstander og mer uklar kommunikasjon mellom makten og tjenesteytingen. Og ikke minst er lønningene på ledernivå svulmet, ikke bare gjennom lønnsøkning, men også gjennom en opphopning av direktørstillinger. På fem år fra 2011 til 2016 var lønnsøkningen på 24% i Helse Nord.


Samtidig er det kuttet i lavtlønnede merkantile stillinger på nivået der pasienttjenestene ytes, og høytlønnede behandlere må bruke mer enn halvparten av sin arbeidstid for å utføre arbeidet som disse tok seg av.

Pasienter har opplevd at pleiere ikke klarte å ta blodprøver av dem. Årsaken var at nye nåletyper var tatt i bruk gjennom innkjøp etter laveste anbud. Kvaliteten var ikke vurdert, og helsepersonellet ikke informert.

Men det er ikke bare dette som skaper pengesluket, ineffektiviteten og økt risiko i møte med tjenestene.

Samtidig som det spares med hard hånd på nivået der behandlere og pasienter møtes, lønner helseforetakene kostbare PR-medarbeidere som skal bidra til å forme foretakets omdømme. Det handler om å bagatellisere negativ og blåse opp positiv informasjon om helseforetaket. Er ikke det styrt desinformasjon?


I spesialisthelsetjenesten er det ikke separat budsjettering av drift og investering. Når det skal bygges nytt, utføres vedlikehold eller det trenges nytt utstyr, må det finansieres ved at penger hentes fra en ramme som er felles for behandling, administrasjon, eksterne kjøp og investeringer.

Under byggingen av St Olavs hospital i Trondheim hadde Helsebygg satt av 16 millioner til bonusordninger i prosjektet. I 2016 kunne Sunnmørsposten avsløre at det var brukt 44 millioner til formålet, men bare 19 av millionene kunne Helsebygg gjøre rede for. Utbyggingssjefen mottok 1,2 millioner i tillegg til sin ordinære lønn.


I 2016 betalte Nordlandssykehuset tre private konsulenter i flere måneder til en timelønn på 1600 kroner. DE skulle da legge vaktplaner for legene ved Medisinsk klinikk. Vaktplanene viste seg umulige å drifte, og legene måtte bruke tid i en rekke møter for å bidra til at resultatet ble praktisk gjennomførbart.

Kjøp av eksterne konsulenttjenester har hatt en økning i alle de fire regionale helseforetakene over tid. I Helse Nord ble utgiftene doblet fra  2011 til 2015 med en stigning fra 39 til 80 millioner kroner. Samlet brukte helseforetakene 1,5 milliarder på slike tjenester i 2015.

Og mens det brukes penger rundhåndet etter byråkratenes ønsker, innfall og «behov», spares det intenst i pasienttjenestene.

Ett av slagordene som brukes er at den beste behandlingen blir gitt nærmest der pasientene bor. Det har skapt grunnlag for å fjerne sengeplasser i spesialisthelsetjenesten og presser fram utskriving etter kortere og kortere sykehusopphold. Det styrker økonomien i sykehuset, for utgiftene pr pasient kortes ned.

Resultatet er at mens gjennomsnittet i Europa er 5,3 senger pr 1000 innbyggere, er vi i Norge nå nede på 2,7 plasser pr. 1000 innbyggere. Og mens man internasjonalt har vurdert den øvre forsvarlige utnyttingsgraden av senger i sykehus til 85%, opereres det nå i Norge med ca. 93%. Det har resultert i at pasienter har dødd fordi de har blitt skrevet ut for tidlig for å gi plass til nye pasienter, eller mens de har ventet i mottaket på at sengeplass skulle bli frigjort.

Men «Pasientens helsetjeneste» var jammen et godt slagord, Bent Høie.

Jeg lurer på hvilken konsulent du brukte på det.