Fra Askeladden til nornene og en mors bønn:

– Hva er det med fortellingen som gir slik kraft i dagens samfunn?

Det er blitt populært med muntlig fortelling etter at vi i tier av år har vært limt til fjernsynsskjermen. Nå ser vi ofte at både privatpersoner, firmaer, media og kulturformidlere bruker fortellingen som formidlingsgrep på ulike temaer og fagfelt.

Fra fortellerdagan i Nyksund: Opp fra havet! - med gruppa Fortellevill på Arntzenbrygga, fra venstre Jon Hjellum Brodal (musiker og danser), forteller Torgrim Mellum Stene og Tuva Færden (musiker og danser).  Foto: Torill Strøm

Meninger

Både i formidling av fagkunnskap, utvikling og formidling av bedrifstfilosofi er personlige fortellinger tatt i bruk. Fortellerkvelder og nyskapende ord som storyslam, trekker fulle hus i både norske byer og byer i Europa og resten av verden. Og noen ganger opplever vi at fortellingen kan «flytte fjell» og skape endringer i samfunnet.

I Vesterålen og Tromsø befinner Nordnorsk Fortellerforum seg. De har et stort arrangemente hvereneste år. Det er om lag 30 fortellere som bytter på å fortelle på arrangementene. Vi i fortellerforum brenner for å holde den muntlige fortelling levende - derfor forteller vi både myter fra norrønn- og gresk mytologi, eventyr og personlige opplevde historier.  I tillegg til å holde ved like fortellertradisjonen , utvikler vi også evnen til å fortelle den gode historien. Denne tradisjon med å fortelle har sterke røtter i nord, i form av ramsalte selvironiske fortellinger fra værharde yrker.

Vi holder også kurs for andre som ønsker å bli bedre å fortelle. Vi har ett ønske om ett større publikum av mennesker som deler vår levende interesse for det muntlige uttrykket.

Muntlig fortelling er den eldste formen for overlevering av informasjon, historie og kultur. For tusenvis av år siden satt folk rundt bålene og fortalte. I fortellingene lå både kunnskap om det samfunnet de var en del av, og kunnskap om jakt, fiske og annet viktig de måtte kunne Det ble også fortalt fortellinger om skapelsen, og andre fortellinger som gav forklaring og mening til et strevsomt liv.

Kunnskap som folk trengte for å overleve, - kunnskapsoverlevering mellom generasjonene ble fortalt der, rundt bålet. Alle var til stede, barn, voksne og gamle. Det var spesielt de gamle som bar fortellingene - som passet på at de ble fortalt, at de gikk videre til nye generasjoner.

I vårt postmoderne samfunn bombarderes vi med fragmenter av verden, det gjør det vanskelig å skille mellom det som er viktig og det som er uvesentlig. Vi har ikke lenger den troen på teknologi og vitenskap som tidligere. Vi ser at modernisering og menneskenes inngrep i naturen ofte får utilsiktede konsekvenser.

Den franske filosofen Jean-François Lyotard skrev i 1979 at «de store fortellingene er døde». Det han mener med fortellinger, er de ideologiene som vi trodde på og som satte det vi gjør og opplever til daglig inn i en sammenheng som gir det mening. Det er i dette kjølvannet at de små fortellingene vinner terreng. De små fortellingene som gjør at mennesker igjen finner mening i en verden der de store fortellingene ikke lenger har samme plass som før,i en verden som endrer seg i et stadig raskere tempo. De små fortellingene gir nyanser, og kan leve uten å fortelle seg inn en stor felles fortelling, en stor «sannhet», men de føyer seg inn og gir mangfold til de større fortellingene. Fortellingen har gått fra å være” kollektiv til å bli individuell, fra å være usynlig til å bli synlig, og fra å være tidvis entydige til å etterstrebe flertydighet» (Bern 2005:121).

Fortellinger er en av de mest grunnleggende måter å representere verden på. Den nye interessen for fortellingen kan være et tegn på at den lille fortellingen har fått større plass; at flere stemmer får lov å fortelle. Fortellingene blir mange; de øses fra fortida og samtida, det er mine, dine og våre fortellinger, hevder Forfang Grimmes i sin masteroppgave.

Pål Steigan, skriver også om fortelllingens kraft. Han sier at hjernen vår trenger fortellinger for å få verden til å henge sammen. Fakta og resonnementer er viktige, men ikke tilstrekkelige. De må henge på fortellinger for å fungere.  Han hevder at det er sånn at hjernene våre forkaster fakta og argumenter som ikke er i samsvar med den fortellinga vi tror på. Ifølge Steigan har ikke fortellingene bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.


Fortellingen og den nakne sannheten

En gammel jødisk fortelling om fortellingen og sannheten, viser hvor viktig det er at sannheter eller fakta kler seg i fortellerdrakten. Ingen vil ha den nakne sannheten, men om den blir ikledt fortellingens «drakt», dramaturgi, så vil folk lytte til sannheten.

En dagsaktuell sak viser dette forholdet. 7. januar ble en ung gutt, Charlie Dan Lind, hardt skadet utenfor Tromsø – på vei tilbake til studier etter juleferie i Vesterålen. Dette skjedde fordi en utenlandsk trailer mistet kontroll og hengeren hans kom over i motsatt kjørefelt og traff guttens bil.

Moren hans, Ramona Lind gikk ut i media og ba om at norske myndigheter nå innfører kontroll av kjøretøy og sjåfører på grensen når de likevel må kontrollere last på disse postene, slik at ikke flere foreldre skulle oppleve at ungdommer ble kvestet for livet. Morens bønn ble raskt fanget opp av avisene og i sosiale medier, og hennes åpenbare smerte, og et ansikt til sorgen gjorde at myndighetene har skjerpet grenseovergangene.  Det har politisk i årevis vært varslet om dette forholdet, uten at noe har skjedd. Tørre tall og fakta om dårlig skodde utenlandske vogntog virket ikke og førte ikke til endringer selv om dette var godt kjent kunnskap over flere år, men en enkel mammas bønn; sannheten ikledt fortellerdramaturgi, fikk alle til å forstå, og det gikk fart på arbeidet med å kontrollere utenlandske trailere. Guttens navn og ærend og en mors ansikt var fortellingen som måtte til for at vi skulle forstå det vi allerede hadde visst i mange år.  Fortellingen hennes gav farge til fakta. Ikke bare pekte historien hennes på et problem, den pekte også på løsningen.

Dette er et eksempel på hvordan enkeltpersoners fortellinger kan ha stor kraft i seg, en kraft som fakta alene ikke greier å formidle. Fortellingen snakker til følelsene, mens fakta snakker til fornuften. Og, vi- vi lytter helst når følelsene er engasjert.

En annen måte å se viktigheten av de små historiene, er å se dem som en del av den store felleshistorien. Forfatter Dag Skogheims arkiv er et eksempel på dette. Skogheims innsamlingsarbeid faller inn i en tradisjon for historiefortelling nedenifra, med fokus på vanlige mennesker i motsetning til politikere, statsmenn og generaler. Han har konsentrert seg om de undertrykte, fattige eller på andre måter marginaliserte, som tradisjonelt ikke har fått sine fortellinger innskrevet i historiebøkene, skriver Aasta Karlsen ved Arkiv i Nordland.

I Norge er det mulig å ta formell utdanning i muntlig fortelling. Det er spesielt Høgskolen i Oslo (Nå Oslo Met) som har hatt kontinuerlig fortellerutdanning i tier av år. Det er utdannet mange forteller i Norge, men det er ikke mange av dem som lever av å være fortellere på heltid. For mange er det en kjærkommen hobby.

Det er Norsk Fortellerforum som er det største forum i Norge som samler fortellere.

Fortellerforum er en ideell medlemsorganisasjon som arbeider for fortelleres interesser i Norge.  Fortellerforum ønsker å holde den gamle fortellertradisjonen levende.

Avslutningsvis viser vi til forfatter Erlend Loe(1999)

Dere sier at den store fortellingen er død?

Dere vil ha små fortellinger?

Det skal dere faen meg få.