«Når rasist-stempling forkles som kunst»

Oddmund Enoksen kaster seg inn i debatten rundt Black Box Teater.

Oddmund Enoksen (SV).  Foto: Tone M. Sørensen

Meninger

«Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det?»

Slik omtales forestillinga Ways of Seeingheimesida til Black Box teater.

Resultatet av denne «kartlegginga» er ei forestilling hvor det vises filmklipp av boligene til navngitte personer, blant annet justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie. Og hvor to av skuespillerne forteller om hvordan de brukte måneder på å observere menneskene som bodde der. Observasjoner som den eine skuespilleren (Hanan Benammar) beskreiv på følgende måte i et intervju med Morgenbladet den 30. november i fjor:

«For oss var det som en pilegrimsferd, for å få bilde av disse stedene og disse menneskene. Høyrepopulismens ideologi går veldig nært innpå folks kropper og liv, særlig på folk med innvandrerbakgrunn, enten man her født her eller ikke. Det er veldig invaderende i hverdagslivet. Vi ville komme nærme innpå dem fysisk, for å undersøke hvem som er bak den ekstreme høyresidens vekst.»

Menneskene i boligene som skuespillerne har brukt måneder på å observere, beskrives på følgende måte i teaterets egen omtale av forestillinga:

«I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter.»

I et intervju med Klassekampen lørdag 16. mars ble Hanan Benammar spurt om hvorfor de valgte å gjøre filming av boligene til et bærende element i forestillinga. Hennes svar var dette:

«Det handler om kropper som er tvunget til å forholde seg til maktutøvelse. I 2019 handler maktutøvelse mye om islamofobi, som er blitt en forutsetning for å oppnå makt.»

På tross av dette er det fortsatt mange om påstår at Tor Mikkel Wara ikke er hengt ut som del av et rasistisk nettverk i Norge. Og noen prøver i ramme alvor å selge inn ei historie om at dette er teater av ypperste klasse. For det er jo «makta» som utsettes for et kritisk søkelys.

Jeg har ingenting imot teater med brodd. Som stiller spørsmål med vedtatte sannheter. Som tør å utfordre.

Men hvis man ikke evner å skape ei forestilling med slike kvaliteter, men i stedet henfaller til grov sjikane og uthengning av navngitte personer og deres familier, får man finne seg andre scener enn teaterets. Hvis oppdraget er å stemple Tor Mikkel Wara som rasist, får man opptre i åpent politisk lende og ikke være så feig å ikle seg et beskyttende teaterkostyme.