«Ungdom har sjeldent den erfaring og styrke at de kan frigjøre seg fra presset om å være perfekt, derfor ser vi også flere og flere slite»

Meninger

I diktet «Um å bera» skriv Jan Magnus Bruheim:

«Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.-

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.»

Diktets poeng er at å bære ting kan være en styrke, en måte å utvikle seg på, og at det å hjelpe andre gir mening til livet. Bruheims innsikt gjelder imidlertid bare de som har kommet dit at livet er til å bære. For ungdommen vår ser vi dessverre oftere og oftere at så ikke er tilfelle.

I dagens samfunn oppleves kravene som høyere enn noen gang, og målt opp mot det uoppnåelige blir alle for små i egne øyne. Ungdom har sjeldent den erfaring og styrke at de kan frigjøre seg fra presset om å være perfekt, derfor ser vi også flere og flere slite. Dette gjelder også voksne, men ungdom og barn er spesielt utsatt. Selvmord er en altfor vanlig dødsårsak, og det å ta sitt eget liv kan i Bruheims perspektiv bli en slags siste måte å takle verden: Ved å insistere på at man selv har kontrollen, i det minste til å avslutte sitt besøk på jorda.

Selvskading er dessverre også utbredt, og vi kan lese i faglitteraturen at en mulig årsak igjen er å spore i et ønske om kontroll. En tilværelse som er uutholdelig kan bli glemt for en stakket stund når hud og nerver skjæres opp og smertesignalene overvelder alt annet. Selvskading blir i dette perspektivet en form for selvmedisinering. Hjelpeløsheten kan føre til fascinasjon med egen lidelse, og gjør at ungdommen i enkelte fora kappes om å vise fram hvor dype kuttene er, eller hvor mange ganger de har vært innlagt. Vi trenger alle en identitet, og i mangel på et harmonisk selvbilde griper vi noen ganger etter hva som helst.

Alkohol, piller og narkotika er andre veier til målet om lidelsesfritak. Ungdom som ikke kan makte bare det å være til, kan selvfølgelig ikke velge vekk de tingene som hjelper. Å forvente det er å kreve alt for meget av en personlighet i stadig forandring, som opplever rammer og identitet helt annerledes enn voksne gjør.

På sosiale medier utløses ungdommelige vanskeligheter i nådeløst format, og for mange er insta, snapchat, facebook og til og med vanlige SMSer noe man gruer seg til å åpne. «Hvor lite er jeg verdt i dag? Hvorfor hater de meg?» Mange ungdommer bærer på ei bør de voksne ikke ser. Hvis man ikke ser årsaken til den krokete ryggen er det lett å be folk rette seg opp, men ungdommen sliter ikke uten noen som helst grunn: De finner ikke veien til fred i egen kropp.

Likevel stemples ofte de som sliter aller mest som drop-outs, skulkere, eller NAVere, og fremheves som et problem i frafallsstatistikken i videregående, eller nærmest som parasitter på velferdsstaten hvis de ber om hjelp på sosialen. På skolen er det alt for få helsesøstre som kan plukke opp signalene, gripe ei nervesvett hånd og tilby hjelp. På legekontoret er det vanskelig å få henvisning til psykolog, og et behandlingstilbud er avhengig av en alvorlig diagnose. Når det har kommet så langt er problemene ofte vokst seg større enn de trengte å bli. Vi balanserer våre helsebudsjetter med ungdommens lidelse.

De problemene denne generasjonen bærer, bør de ikke tvinges til å bære alene. «Til fånyttes lever ingen», sier Bruheim, men for mange ungdommer kjennes det nettopp slik. De er ingen, og da spiller heller ingenting noen rolle. I møtet med denne sannheten bør vi som samfunn endre våre prioriteringer. Vi trenger flere helsesøstre, flere psykologer, større fokus på at det er greit å ikke klare børa. Mest av alt trenger vi å lære både oss selv og de unge at det å være menneske er så mye mer enn å streve mot å være perfekt.