– Et kvotesystem for avfolking?

«Et kvotesystem for økt verdiskapning», heter fiskeriministerens og regjeringas melding om et nytt kvotesystem i fiskeriene.

Illustrasjonsfoto.   Foto: Geir Bjørn Nilsen

Meninger

Det er i utgangspunktet det vi trenger, for kvotesystemet vi har i dag, er både lite hensiktsmessig, dyrt og urettferdig. Når det er slik at enkelte av de store fiskebåtrederiene går i underskudd på selve fisket, og må drive kjøp og salg av kvoter for å få pluss i regnskapet er det noe som er riv ruskende galt.

Men – det som regjeringa foreslår er slett ikke til det bedre! Det er et forslag som forsterker de skjevhetene vi allerede har: De som har mest, skal få mer. Mye, mye mer!

Det bør vekke oppsikt at talsmann for et av de største selskapene i fangst og foredling av fisk, Webjørn Barstad, konserndirektør for villfangst i Lerøy Seafood Group (LSG) slår alarm. «Vi tror dessverre at norsk fiskeindustri er taperen, ikke vinneren i forslaget rundt pliktene, fordi det ventelig vil føre til mindre forutsigbarhet og økt risiko for råstofftilførselen. Det er nok produksjonsbedrifter med minst mulig bearbeiding og færrest mulig ansatte som har mest grunn til å være fornøyd med pliktforslaget», sier Barstad. (Pressemelding i Hegnar.no)

Og han er ikke alene. Fiskekjøpernes Forening ser også at fisken vil forsvinne vekk fra den flåten de er avhengig av for å holde hjulene i gang.

Fiskerne i det vi kaller «sjarkflåten» vil bli tapere om fiskerminister Harald T.Nesvik får det som han vil. Problemet er at fiskeriministeren definerer «lønnsomhet» rent bedriftsøkonomisk: Det er om å gjøre å gi få og store rederier større andel av kvotene, fordi de da får større lønnsomhet, eller fortjeneste.

Den samfunnsmessige konsekvensen av et slikt system har både tilvirkere og fiskere advart mot i lang tid. (Unntaket er selvfølgelig organisasjonen som samler de som har alt å tjene på Nesviks forslag, Fiskebåt, organisasjonen for havfiskeflåten.)

Det som gjennomsyrer meldinga, er altså at jo større rederiene blir, jo bedre er det. «Samfunnsøkonomisk teori tilsier at dette medfører en samlet velferdsforbedring, dersom de som har høyest betalingsvilje er de mest effektive aktørene. En oppnår da en effektivisering i fiskeflåten.» Det som ikke sies, er at denne samfunnsøkonomiske teorien er omstridt. Målet er helt klart: færre aktører i alle deler av næringa.

Det vil gå ut over både de lokalsamfunn som er basert på fiskeriene, og de lokale foredlingsbedriftene. Et eksempel er hvordan fiskeriministeren tenker seg utfasing av hjemmelskvoterteordningen. (Hjemmelskvoter er kvoter som er overført fra den mindre båter til større.) Her mener han at de store tilpassede fartøyene skal beholde den største delen av slike kvoter og at de skal tillegges havfiskeflåten, istedet for å tilbakeføre disse kvotene til flåtegruppene de er tatt fra.

Altså får den minste flåten mindre av de kvotebelagte fiskeslagene – fiskeslagene som det er mest å tjene på. Men – fiskeriministeren er en luring: «Bedre sammensetning av kvoteporteføljene og informasjonen fra en felles markedsplass for omsetning av kvoter vil også kunne bidra til en bedre verdikjedetilpasning. Arter som i dag behandles som biprodukter vil kunne fiskes av fartøy som bedre ivaretar disse. Dette vil også gi grunnlag for at foredlingsbedrifter kan tilpasse seg bedre til foredling av disse og gjøre bedre markedsarbeid.»

I realiteten vil dette være fartøyer som har lite kvotegrunnlag i f.eks torsk og sild, og dermed er nødt til å spe på med tilleggsfiske på andre arter. I klartekst: Fiskeriministeren tar torskekvoter fra den minste flåten, men pålegger den ansvaret for å opprettholde virksomhet i fiskerisamfunnene!

Derfor er det viktig at lokalsamfunna og kystkommunene kan stå imot. Det makter de ikke alene. Gjennom sterke allianser med både foredlingsbedriftene, fiskerne gjennom deres organisasjoner, og politisk representasjon på Stortinget, vil kystsamfunnene vinne kampen om ressurser, aktivitet og bosetting.

I denne saken vil Sosialistisk Venstreparti kjempe kampen både lokalt og sentralt!