«Om å skite i eget reir»

Oppdrettsanlegg.  Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

Meninger

Miljøpåvirkninger fra havbruk er et populært tema. Dessverre er mange debattinnlegg preget av å være basert på et sviktende kunnskapsgrunnlag. Komplekse sammenhenger i havet forenkles og gir opphav til kvasivitenskapelige utsagn, noe som ble veldig tydelig under vårens algeoppblomstring. En rekke politikere hevdet da at oppdrettsvirksomhet var skyld i algeoppblomstringen i nordnorske fjorder. Når forskere fra Havforskningsinstituttet fortalte at utslipp fra oppdrettsnæringen neppe kunne være årsaken, ble de beskyldt for å være korrupte. Denne reaksjonen er ikke overraskende. Forskning ved NTNU viser at debatten om havbruk bærer preg av å være en skyttergravskrig. Dessverre er kunnskap ofte det første offeret i slike konflikter.


I et innlegg på vol i helgen skrev Senterpartipolitiker Geir Adelsten Iversen at oppdrettsnæringen «sprer avføring fritt ut i fjorder og sund i mengder som tilsvarer avføring fra cirka 40 mill mennesker, dobbelt så mange mennesker som MDGs Toine Sannes hevdet for noen uker siden i Dagbladet. Det kan fremstå som forunderlig at MDG og SP bruker så vidt forskjellige tall, men grunnen er nok at de ikke har hentet sine tall fra forskning eller offisielle kilder. Riktignok finnes det estimater for utslipp av organisk materiale fra havbruk i størrelsesorden 500.000 tonn, men å konvertere dette til kloakkutslipp fra mennesker er tendensiøst. I stortingsmeldingen om bærekraftig vekst i havbruk står det at «Utslipp fra havbruk består hovedsakelig av stoffer som er en naturlig del av økosystemet i havet, slik som næringssalter og organisk materiale». Kysten vår har stor bæreevne for bæsj fra dyr i havet, noe som jeg nylig skreiv om i en kronikk i Dagbladet (#fiskebæsj-skam?). Forskerne, forvaltningen, og flertallet på stortinget er derfor ikke like bekymret for fiskebæsj som Adelsten Iversen. Jeg vil også anbefale han å lese havforskernes syn på saken her og her.

Adelsten Iversens utsagn om prinsippet at «forurenser betaler» er faglig sett langt mer interessant. Økonomer mener at hvis en skal løse miljøutfordringer på en effektiv måte er det viktig at forurenseren tar hensyn til den skaden som påføres samfunnet. En miljøavgift er en form for mekanisme som innebærer at forurenser betaler for skaden, og gis dermed insentiver til å redusere forurensningen, eller tar i bruk ny og mer miljøvennlig teknologi.

Siden menneskeskapte miljø- og klimaendringer er en av vår tids viktigste utfordringer, satte regjeringen ned et utvalg i 2014 for å se på om miljø- og klimautgifter kan brukes for å redusere de negative effektene vi mennesker har på klima og naturen (NOU 2015:15 - «grønn skattekommisjon»). Grønn skattekommisjon undersøkte flere områder, også havbruk. Konklusjonen var «utvalgets vurdering er at det ikke er grunnlag for å foreslå noen ny avgift knyttet til fiskeoppdrett nå.» En av grunnene var at det ikke er mulig å påvise overgjødslingseffekter, utenom lokale effekter noen plasser, noe som er i tråd med det havforskerne forteller oss.

Miljøutfordringene i havbruk er godt kjente, og stortingspolitikerne har gitt klar beskjed om at lus og rømming må under kontroll hvis det skal bli vekst i havbruksnæringen. Men det er også kjente negative miljøeffekter av andre former for matvareproduksjon slik som landbruk, for eksempel bruk av sprøytemidler, arealbruk, samt CO2- og metanutslipp. Kjente lakselusemidler har en fortid som sprøytemidler brukt av bøndene. Men det er spesielt klimagassutslippene fra landbruk som for tiden bekymrer mange forskere og politikere og konsumenter, og som har gitt opphav til begrepet #kjøttskam. I Norge står landbruk for omtrent halvparten av metanutslippene, og metan er en langt mer potent klimagass enn CO2. Grønn skattekommisjon anbefalte derfor at landbrukets klimagassutslipp tillegges større vekt i landbruksforhandlingene, og at produksjonsstøtten senkes for rødt kjøtt for å redusere denne næringens klimagassutslipp. I tråd med prinsippet om at «forurenser betaler».

Det er imidlertid naivt å tro at vi skal kunne drive med matproduksjon i stor skala uten noen som helst form for fotavtrykk i naturen eller bruk av økosystemtjenester. Men for at fremtidige generasjoner skal ha like muligheter som oss er det viktig å sørge for at matproduksjonen er mest mulig bærekraftig. I følge FN handler bærekraft om «ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine». Bærekraft handler ikke bare om miljø, men også om sosial og økonomisk bærekraft. Med andre ord, vi skal også kunne drive med næringsvirksomhet langs vår langstrakte kyst. Aktiviteter som er viktig for sysselsetning og verdiskaping også utenfor Oslo-gryta. Det er her viktig å peke på at bærekraftig er ikke nødvendigvis det samme som nullutslipp, men handler heller om at en strever etter å finne det nivået på miljøpåvirkning som ikke svekker økosystemene, og som samtidig tillater at vi bruker naturen til næringsvirksomhet. Dette er ikke lett å få til, men kunnskap og forskning vil ha viktige bidrag for å sørge for at politikerne tar de beslutningene som er til det beste for samfunnet. Men da er det viktig at politikerne også setter seg godt inn i eksisterende kunnskap på området.