«Syltynt fra domstolkommisjonen»

Meninger

To av tre tingretter i Norge er «for tynt» bemanna. Det er ikke «tilfeldig» nok hvilken dommer som avgjør ei sak. Det er fare for «bindinger» mellom aktørene i retten. «Habilitet» skal angivelig være ei stor utfordring.

Ifølge Adresseavisa skal dette være blant argumentene som Domstolkommisjonen begrunner sitt forslag om å fjerne to av tre tingretter med.

Når kommisjonen må gripe til denne typen oppkonstruerte argumenter for å få bort de mindre tingrettene, er det bare en bekreftelse på at man mangler reelle argumenter.

Jeg har sjøl nesten 40 års erfaring med domstolene. Først som dommerfullmektig og deretter som advokat. Jeg har aldri erfart som et rettssikkerhetsproblem at det ikke har vært «tilfeldig» nok hvem som har vært dommer i den enkelte sak. Eller at «bindinger» mellom aktørene har vært ei utfordring. Enn si at habilitet har skapt problemer av betydning.

At det angivelig skal bli meir effektivitet i større domstoler enn i de mindre, finnes det ingen empiri for å påstå. Det er snarere slik at de mindre domstolene gjennomgående er meir effektive enn de store – i alle fall når det kommer til saksbehandlingstid.

Og det vil etter mi vurdering heller ikke være noen effektivitetsgevinst å hente ved å gå for ei såkalt mellomløsning med «felles» ledelse for fleire tingretter. Sorenskriverne ved de mindre tingrettene bruker i all hovedsak tida på å behandle saker – ikke å administrere. At en sorenskriver med sete i Bodø i dag er satt til å lede Lofoten tingrett i Svolvær, er meiningslaust. Ledelse krever tilstedeværelse. Og erfaringene fra andre samfunnsområder hvor «fjernledelse» har vært på moten, er ikke gode.

Ei løsning hvor tingrettsdommere skal pendle mellom fleire tingretter, er også et blindspor. Det vil svekke rekrutteringa. Og verdifull tid vil kastes bort i reiser. Ei slik ordning vil bare være en mellomstasjon før alt blir sentralisert til «hovedsetet» - for Vesterålens del til Harstad.

Samtidig som regjeringa får levert sitt bestillingsverk hvor de mindre tingrettene skal raderes bort, setter regjeringa ned en ny kommisjon som skal utrede hvordan det private næringslivet kan bidra i distriktspolitikken. De begynner å bli en vane at Staten først går foran og fjerner viktige arbeidsplasser fra distriktene. For deretter å la nye kommisjoner utrede hvordan det kan skapes nye arbeidsplasser i de samme distriktene.

Kjenner Stortinget si besøkelsestid, sørger det for å la Domstolkommisjonens rapport bli værende der den hører heime: I ei skuff på justisministerens kontor.