– Lofoten og Vesterålen trenger ikke fiskere! Ifølge Nordland fylkeskommune

TRONDHEIM 20020807 Fiskeridirektoratet kvalitetspris 2002 ble tirsdag delt ut på Nor-Fishing 2002-messa til Lofotprodukt AS fra Leknes i Vestvågøy. Her overrekker fiskeridirektør Peter Gullestad prisen til daglig leder i Lofotprodukter Sigvald Rist (t.h.). Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX  Foto: Gorm Kallestad

Meninger

Forslaget om å legge ned videregående fiskeriutdanning i Lofoten eller Vesterålen kan kun tolkes på en måte; Fylkeskommunen har ikke forstått hva som er selve grunnlaget for og livsnerven til regionen vår. Og å legge opp til intern drakamp mellom Lofoten og Vesterålen er som å be utdanningsdirektøren velge om han vil selge sin venstre eller høyre arm.

Fredag ble det kjent at Nordland Fylkeskommunes utdanningsetat skal spare 170 millioner kroner innen 2022. Dermed foreslår de, blant en rekke andre tiltak, å legge ned videregående fiskeriutdanningen på Gravdal i Lofoten eller på Øksnes i Vesterålen.

- Et hårreisende og fullstendig historieløst forslag, uttaler en samlet utdannings- og fiskerisektor, og lurer på om fylkespolitikerne har fått med seg hva som er selve livsnerven til regionen vår.

Det bør være unødvendig å minne utdanningssektoren på at det er fiskeriene som har skapt grunnlaget for både Lofoten og Vesterålen, for Nordland og også for nasjonen Norge. Helt siden Torulv Kveldulvsson seilte sin første dokumenterte seilas med tørrfisk fra Lofoten til England rundt år 875, har fiske og fangst skapt bosetting og lys i husan langs kysten vår. På 1800-tallet sto tørrfisk fra Lofoten for hele 80 % av Norges totale eksport. Og selv om Norge har fått flere næringsbein å stå på siden den gang, er fiskeriet fortsatt en grunnpilar i vår økonomi og kultur. I 2019 omsatte Lofotfisket alene skrei til en førstehåndsverdi av over en milliard kroner i løpet av årets første fire måneder. En formidabel inntekt i vår lille region som ikke ville vært mulig uten dyktige og dedikerte fiskere.

Fiskerinæringen viser samtidig stor evne til å fornye seg. I en tid hvor fokus på bærekraft, sunnhet, fornybare ressurser og behovet for «den nye oljen» er større enn noen gang, kan fiskeren med stolthet krysse av på alle punkter. Dette har ungdommen har fått med seg; søkningen til fiskerifagene har vært rekordstor de siste årene. Dette har også fiskeriministeren og forskningsinstitusjoner forstått; de peker på nettopp sjømatnæringen som Norges fremtidsnæring nummer én, og levner ingen tvil om at havet blir enda viktigere for nasjonens inntekter i årene som kommer. Men dette har tydeligvis ikke Nordland fylkeskommune oppfattet. Gjennom sitt forslag, viser de total mangel på innsikt i den økonomiske og samfunnsmessige verdien det gir å utdanne nye fiskere i regionen vår.

Kjære Fylkeskommune: Den tiden da lennsmann og prest var de mest velholdte i ‘værret er forbi. Fiskeriene tilbyr i dag noen av landets mest attraktive og best betalte yrker. Og gode inntekter til reder og fisker, betyr som kjent gode skatteinntekter til kommunene. Ringvirkningene strekker seg også langt utenfor båt og fiskebruk. Uten fiskeren, ingen foredlingsindustri, Lofoten fiskekake og Vesterålens fiskeboller. Uten fiskeren, ingen slip og verftsindustri. Og uten fiskeren, heller ingen byggeboom, yrende kultursektor og travle frisørsalonger. Lofoten og Vesterålen trenger fiskeren, og å sparke beina under to av Norges mest veldrevne fiskeriutdanninger for å spare penger, må i beste fall være å spare seg til fant.

Og kjære Lofotinger og Vesterålinger: Fiskeren er like viktige for begge regionene våre. Utdanningstilbudene på Gravdal og på Øksnes er derfor ikke et enten eller. De er begge et være eller ikke være! Utdanningsetaten bør derfor ikke lykkes i å mane til drakamp mellom Lofoten og Vesterålen rundt hvilken fiskeriutdanning som skal bestå og hvilken som skal nedlegges. La oss heller kjempe sammen for en videreføring og styrking av begge utdanningstilbudene, for fortsatt rekruttering og kvalifisering av kvalitetsbevisste og dyktige talenter til fiskerinæringen. La oss på den måten slå ring om Norges mest tradisjonsrike og fremtidsrettede næring på en og samme gang, og selve livsnerven i regionen vår.