– En kunnskapsbasert rusdebatt, takk

Meninger

Det er gledelig at nord-norsk media har tatt for seg Rusreformutvalgets nylige rapport, og forslag til rusreform.

Rusfeltet må se tiden som før og etter denne NOUen, som beskriver dagens ruspolitikk og tiltaksapparat, og som legger et godt kunnskapsgrunnlag for sine forslag til morgendagens. Derfor er det forstemmende at ordførerne i Vesterålen ser ut til å bruke debatten om å slutte å straffe personer for besittelse og bruk av illegale rusmidler, til å snakke om statlige overføringer til kommunene.

Denne debatten må må forholde seg til hva som er best politikk når det kommer til bruk og besittelse av rusmidler, og hvordan vi skal møte alle de som bruker eller blir pågrepet med brukerdoser. Det er det rusreformen handler om.

Samtidig, vi skal ikke underdrive at hjelpetiltak og forebygging koster penger, men det er samtidig god samfunnsøkonomi å se lenger enn til neste valg.

Det er god økonomi å ta vare på, og hjelpe mennesker som er kommet skjevt ut, og hjelpe deres pårørende. Samfunnet sparer sykepenger, trygdepenger og pårørende kan vokse fremfor å leve i angst.

Det er en god investering å ta vare på de unge som trenger litt ekstra. Eventuelle kostnader må ikke få ødelegge debatten i forhold til hvordan vi ønsker fremtidens ruspolitikk, for det har vi i ikke råd til.

Utvalget har gjort en grundig utredning og funnene peker i retning av at straff ikke har den tidligere tiltenkte effekten på utbredelse av bruk. Samtidig, legges det til grunn at straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme en uønsket handling og fører med seg både menneskelige og økonomiske kostnader. For å rettferdiggjøre straff må den kunne sies å oppfylle formålet, og det må ses i forhold til de kostnader den påfører mennesker. Straffen har trolig bidratt til å svekke tilliten mellom brukerne og politiet, og kastet skygger inn i helseforvaltningen. Som professor Johs Andenæs sa, snakker vi trolig her om århundrets feilinvestering i straff.

Vi skal være bekymret for ungdom i risikosonen. De har ofte kompliserte traumer med seg i ryggsekken og trenger forståelse, oppfølging, tilrettelegging og respekt, ikke straff og trusler om straff. Særlig vil historien dømme oss for de ungdommene som har vært sviktet fra barnsben av som har blitt gitt rulleblad og gjeld som har begrenset dem i fremtidige karrierevalg.

Vi skal hjelpe ungdom som har behov for å bli sett, bli forstått, ha fritidstilbud som ikke bare må være sport eller aktiviteter som er tilrettelagt for ressurssterk ungdom. De trenger voksne som de kan snakke med, som de kan stole på, som kommer med kunnskapsbasert informasjon om hvorfor man ikke bør bruke, eller være forsiktig med bruk av rusmidler. Vi må ha tillit til ungdommen.

Utvalget sier bare det alle egentlig vet, at straff virker dårlig eller ikke i det hele tatt. De sier vi må satse på ungdommen, bli flinkere på forebygging, fritidstilbud, ungdomsklubber, positive opplevelser, og i kampen mot barnefattigdom.

En opplyst debatt fordrer at vi leser hva utvalget har levert, og ikke plukker ut biter som det passer oss, og overser resten.

VOL henviste til en NTB-sak der Actis har solgt inn en spørreundersøkelse de har fått utført om folk tror reformen vil føre til mer bruk. For det første, har utvalget utredet denne hypotesen. For det andre, må Actis ha gjennomført denne spørreundersøkelsen før utvalgets rapport ble fremlagt. For saken gikk ut fra NTB 22. desember mens utvalgets rapport ble gjort tilgjengelig 19.

Jeg håper vi kan få en ryddigere rusdebatt fremover, der fakta legges til grunn for de vurderingene vi gjør om hvordan vi skal behandle mennesker som av ulike årsaker bruker rusmidler.