Livet som ble borte

Meninger

Jeg holder meg hjemme. Jeg går i avgangsklassen og har uansett ingen jobb å gå til, ingen småbarn som må passes, eller store barn som trenger lekse- og skolehjelp. Jeg mister ikke lønna mi, for pensjonen kommer inn på konto uansett.


Det kjennes faktisk litt flaut.

Jeg frykter at det blant de yngre skapes et bilde av en verden som lukkes og stenges og går mot økonomisk ruin «fordi man skal redde gamle mennesker som likevel snart skal dø». Mange vil oppleve konkurser og arbeidsledighet. Og det er da også noe paradoksalt ved at vi eldre skjermes og vernes, mens de unge må ta hånd om både jobb, småbarn og skolebarn på hjemmebane og klare seg selv.
Per i dag er gjennomsnittsalderen på intensivavdelingene svært høy. Men etter hvert som koronasmitten brer seg, vil også mange yngre bli innlagt. Derfor er alle vernetiltakene viktige, hvor absurde de enn kan forekomme oss å være.

Verst vil det bli for fattigfolk i slumstrøk og flyktninger i teltleirer. Barn risikerer å miste sine omsorgspersoner. Afrika har fremdeles mange foreldreløse etter årene da AIDS rammet kontinentet så hardt. Besteforeldrene har vært redningen og tryggheten for mange.
Jeg tenker også på alle dem - i Norge og i øvrige land - som har andre alvorlige sykdommer, uavhengig av pandemien vi står oppe i. Mange av disse vil oppleve angst for ikke å bli tatt godt nok vare på i helsevesenet.
I de rike landene vil livet litt etter litt normaliseres når koronakrigen er vunnet. Hos verdens fattige befolkning vil det se annerledes ut.