Vindkraftmotstanderne jubler for tidlig

Meninger

Olje- og energidepartementets avslag på søknaden om forlenga frist for idriftsetting av vindkraftanlegget på Andøya, betyr på ingen måte at det er kroken på døra for prosjektet. Vindkraftmotstanderne jubler for tidlig når de spretter champagnen.

Konsesjonen faller ikke bort om fristen oversittes

Det er gitt anleggskonsesjon for vindkraftanlegget. Det er ikke slik at denne konsesjonen faller bort om fristen for idriftsetting av anlegget (31. 12.20) oversittes. Dette spørsmålet ble behandla i ei sak for Oslo tingrett nylig. Tingretten konkluderte med at Staten ved Olje- og energidepartementet holdt seg med ei gal rettsoppfatning når de meinte at konsesjonen automatisk falt bort hvis anlegget ikke var satt i drift innen den frist som var satt i konsesjonsdokumentet. Tingretten uttaler følgende om dette i sin (ikke rettskraftige) dom av 21. februar i år:

«Retten er enig med Sandhaugen i at vedtaket bygger på en uriktig rettslig forutsetning om hva som er konsekvensen av at en frist for bygging og idriftsettelse oversittes. Denne rettslige forutsetningen fremgår blant annet på side 5 i vedtaket, hvor det heter: «At en byggefrist er utløpt innebærer at konsesjonen må regnes som bortfalt». Dette premisset er en bærebjelke i vedtaket, og hvis rettsoppfatningen ikke er riktig, må vedtaket uten videre være ugyldig – uten at det er nødvendig å gå i detaljer om premissene i vedtaket for øvrig.»

«Det er helt overveiende sannsynlig at OED ville innvilget Sandhaugens søknad om fristutsettelse hvis departementet ikke hadde hatt den rettsoppfatningen at utløpt idriftsettelsesfrist er det samme som bortfalt konsesjon. Uten denne rettsoppfatningen kunne søknaden om fristforlengelse ikke blitt vurdert som et virkemiddel til å sørge for full ny vurdering av om prosjektet bør ha konsesjon. Spørsmålet om forlengelse av fristen måtte vært vurdert ut fra forvaltningspraksis og signalene i Energimeldingen og Innst S. 401 (2015-2016). I innstillingen heter det på side 25 at regjeringen ønsker å stramme inn praksis «ved å begrense videreføringen av konsesjoner som er gitt der det ikke er utsikter til å få realisert prosjektet innenfor en rimelig tidshorisont». Denne innstrammingen støttet Energi- og miljøkomiteen. Det er på det rene at Sandhaugen-prosjektet på vedtaks-tidspunktet ikke var en slik urealisert konsesjon som det ikke var utsikter til å få realisert innen rimelig tid.»

Departementets vedtak er ugyldig

For det andre er det stor sannsynlighet for at departementets avslag på søknaden for forlenga frist er ugyldig og vil bli satt til side hvis saka blir brakt inn for retten. Det hefter etter mi vurdering en rekke ugyldighetsgrunner ved vedtaket.

For det første er avslaget i strid med fast etablert praksis. Oslo tingrett skriver følgende om dette i dommen:

«Det fremgår av et brev fra NVE til aktører i vindkraftbransjen 27. november 2019, at NVE har hatt fast praksis for å gi forlengelse av idriftsettelsesfristen til 31. desember 2021. Vitnet Arne Olsen forklarte i retten at det aldri har skjedd at en søknad om forlenget idriftsettelsesfrist er blitt avslått av NVE. Det er heller ingen eksempler på at dette har skjedd i klagebehandling for OED, før Sandhaugen-saken.»

Og retten uttaler videre:

«Problemstillingen ovenfor om avslag på søknad om fristutsettelse, er forholdsvis frikoblet fra den virkeligheten konsesjonærer og konsesjonsmyndigheten har forholdt seg til. I praksis er situasjonen at det aldri har skjedd at en søknad om utsatt idriftsettelsesfrist ikke har blitt innvilget, bortsett fra i det omtvistede vedtaket i denne saken. Det har vært en fast og entydig praksis for at slike søknader ble innvilget. På vedtakstidspunktet ble fristen konsekvent satt til utløpet av elsertifikatmarkedet, med støtte i de signalene som er gitt i Energimeldingen, jf. referatet ovenfor fra NVEs brev om praksisomlegging i november 2019.»

For det andre har departementet overhodet ikke vurdert betydninga av de negative konsekvenser avslaget vil ha for konsesjonssøkeren. Og det til tross for at fordeler og ulemper ved å gi utsatt frist skal vurderes ved behandlinga av en slik søknad. Dette er en åpenbar saksbehandlingsfeil.

For det tredje har departementet brukt avslag på søknaden om utsatt frist som et virkemiddel for å få gjennomført en heilt ny konsesjonsbehandling. Det har skjedd i en situasjon hvor det ikke er grunnlag for å trekke tilbake den konsesjonen som er gitt. Dette framstår som et klart eksempel på myndighetsmisbruk.

Hestehandel og pengebruk

Departementets vedtak bærer sterkt preg av å være tråkla sammen i løpet av kort tid og uten skikkelig kvalitetssikring. Det er mye som tyder på at det er et resultat av en politisk hestehandel i regjeringa. Vedtaket vil neppe overleve en rettslig behandling.

Olje- og energiministeren har fortsatt mulighet til å omgjøre vedtaket. I motsatt fall tyder alt på at det blir ei sak for domstolene. I saka for Oslo tingrett ble Staten dømt til å betale erstatning til vindkraftselskapet på 34,5 millioner kroner. For anlegget på Andøya må det forventes erstatningskrav som er mange ganger høyere enn dette.

Spørsmålet er om regjeringa virkelig vil Andøya og resten av samfunnet så ondt at man må igjennom en slik rettslig prosess. Jeg vil anta at både ordføreren i Andøy og flertallet av politikerne i kommunen setter sin lit til at regjeringa heller vil sørge for å bruke millionene på nødvendige omstillingstiltak i kommunen enn å betale ut store erstatningsbeløp som følge av ugyldige departementsvedtak.