Tungnem statsråd.

Meninger

Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen forsøker i et innlegg i en rekke aviser denne uka å bagatellisere Riksrevisjonens kraftige kritikk av fiskeriforvaltningens manglende distriktspolitiske innretning ved å hevde at «Vi kan altså ikke bare se på endringene i kvotesystemet når vi skal gjøre opp status for næringen og kysten». Det har verken Riksrevisjonen eller noen kritikere hevdet. Men Riksrevisjonen finner det alvorlig at de samlede virkningene av departementets forvaltning av fisket, har bidratt til en negativ utvikling for fiskeriaktiviteten i flere kystsamfunn og sterkt kritikkverdig at ikke konsekvensene for kystsamfunnene er utredet i tilstrekkelig grad før tiltak iverksettes.

I sin merknad inntatt i Riksrevisjonens rapport, uttrykte Statsråden at han ikke forsto denne kritikken. Leserinnlegget i Nordlys tyder på at han fortsatt ikke har forstått avviket mellom fiskeriforvaltningens praksis og Havressursloven formål om at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:

· bærekraftige fiskebestander

· samfunnsøkonomisk lønnsomhet

· sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene

I stedet gjentar han departementets tradisjonelle budskap uavhengig av fargen på ministeren, om at vi har lyktes både med en bærekraftig forvaltning av våre fiskebestander og i å få lønnsomhet i fiskerinæringen (den bedriftsøkonomiske). Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten og fordelingen av lønnsomheten omtales ikke, men som er avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Derimot tillegges utviklingen på kysten faktorer utenom fiskeripolitikkens i strid med Riksrevisjonens analyse. Han er jo heller ikke alene om en slik vurdering. Det har lenge vært en politikk blant store og små «kvotebaroner» at de kan ikke ta ansvar i distriktspolitikken, noe som også er skrevet inn i kvotemeldingen.

Han kommenterer heller ikke hvordan kvotepolitikkens reduserer verdiskapingen på kysten ytterligere gjennom det uvettige trålfisket og ombordfrysing av småtorsk i Barentshavet for direkte eksport utenom norsk fiskeindustri i kystsamfunnene.

Fiskeriforvaltningen med mange fiskeriministre på slep, svikter når det gjelder den overordnede erkjennelsen av ansvaret for den samfunnsøkonomiske verdiskaping på kysten. Det er blitt enda klarere gjennom behandlingen av kvotemeldingen og Riksrevisjonens rapport. Er det slik ressurseieren «det norske folk i fellesskap» vil ha det?