En betraktning om Norge sommeren 2020:

Modernitet og tradisjon

Vanligvis handler denne spalten om politikk. Denne gangen er ikke ett parti nevnt. Men det er i aller høyeste grad politikk i begrepene tradisjon og modernitet. Jeg vil ha begge deler.

Tradisjon: Ullinsvin prestegård, Vågå. Foto: Arne Ivar Mikalsen 

Utraderer vi historien vår, kan vi ikke vite hvem vi er. Det gjelder også bygg og gjenstander.

Meninger

Dette har jeg sett litt på etter et par uker rundt på Østlandet og i fjellheimen. Nå er verden «stengt», da blir det Norge. Turen gav muligheten til å gjøre seg noen betraktninger om oss, nordmenn.

Det vi kan se, om vi ser godt etter, er at det gamle og det nye Norge henger sammen. Utvikling har alltid skjedd, brudd og kontinuitet. Hele veien.

Folk er ofte redd for forandring. Det spiller enkelte politikere mye på. Om slike krefter vinner hver gang, ville vi ikke kommet langt. Det betyr ikke at vi skal neglisjere vår historie. For den viser oss hvordan mulighetene er grepet, ny kunnskap tatt i bruk, ofte inspirert fra andre land. Men også hvordan farer oppstår.

Prestegården i Vågå

Jeg brukte en del ferietid på å beundre laftede hus fra 1300-tallet, bygninger som er tatt godt vare på. Det er så jeg ikke skjønner hvordan de på fantastiske Maihaugen, Lillehammer, har greid å holde dem så fine. Det ser ut som at menneskene som bygde dem er en ute en liten tur, men de er døde for hundrevis av år siden. Like rundt hjørnet har jeg sett hypermoderne kunst og digitale tjenester. Dette mønsteret gjentok seg hele veien. Det er fint. For vi trenger evnen til å se fremover, samtidig som vi tar med oss hvem vi var. Det er da vi kan bli trygge på hvem vi er.

Et godt eksempel på akkurat dette er Ullinsvin, den gamle prestegården i Vågå. Mottoet deres er klokt: «Ullinsvin- gamal og ny tid, påfyll for alle sansar, ein møteplass for store og små.» Stedet består av bygninger fra 1700-tallet. De fleste er fredet. Her er det åpnet et galleri. Går du inn der i sommer vil du se ei kunstutstilling med et svært moderne formspråk. En ytterst fascinerende miks av den tradisjonelle, paret med dristige kunstutrykk av vår egen tid. Det er som om kunsten kommer frem på en annen måte, der den henger i de gamle bygningene. De kler hverandre.

Revet er revet

På reisa har jeg tenkt på følgende: Hvordan er evnen til å ta vare på det vi har? Hva vil stå igjen fra vår egen nære fortid? Mye forsvinner, mye har blitt ødelagt. Noen ganger av ulykker og brann, andre ganger av ren tankeløshet. Har vi først revet historiske bygg, ja, da er de borte for alltid. Det er derfor vi har laget lover om vern. Noen er frustrerte av slike lover, andre er svært glad for dem. Det inkluderer undertegnede. For utraderer vi historien vår, kan vi ikke vite hvem vi er. Det gjelder også bygg og gjenstander. Jeg mener ikke at alt skal tas vare på, men et utsnitt av fortiden bør et hvert sted ta med seg. Også i Vesterålen. Har vi bare nybygg, hvem er vi da?

Akershus festning

La meg si noe om byen mange elsker å hate, Oslo. Det er en flott by å feriere litt i. Oslo ble gjort til hovedstad av Håkon V Magnusson i 1314. Sporene fra denne tiden, og mye lengre bak, dukker stadig opp under forskjellige byggeprosjekter. Da må arkeologene i sving. Det gir oss stadig mer kunnskap om livet langt bak i tid. En enkelt tilgjengelig del av historien er å dra til Akershus festning. Festningen har vært sentrum for nasjonens vekst og utvikling gjennom mer enn 700 år. Vi antar at den ble påbegynt av nettopp Magnusson sent på 1200-tallet. Der finner du et historisk sus, inkludert mørke kapitler. Jeg går alltid og stiller meg ved retterstedet der motstandsfolk ble skutt under krigen. Flere av dem var bare tidlig i 20 åra. Det er en viktig påminnelse om å ikke ta fred og demokrati som en selvfølge. Hver gang jeg står der får jeg gåsehud, en regelrett fysisk reaksjon av å tenke på hva som har skjedd akkurat der. Trærne som står der i dag, de er de samme som stod der den gang. Det gir meg en «tidskobling». Her ble modige mennesker stilt opp og skutt, fordi de kjempet for selvfølgelige rettigheter.

De siste 75 årene har vært veldig gode for Norge. Men vi må aldri glemme at ting kan endre seg. Da er historien viktig å ta med seg. Den er til å lære av. Festningen står der som ett konkret monument på århundrer med historie. Den tas i dag vare på av Forsvarsbygg. Det koster, men er verdt hver ei krone. Det fine er at du kan gå opp på de høyeste punktene på festningen og se en by i utvikling. Akkurat som vi fra Børøybrua kan se ett sted i rivende utvikling. For derfra ser vi rett på overbygget over M/S Finmarken. Hvor vi nettopp tar vare på vår felles kysthistorie.

Du er hva du spiser

En viktig kulturbærer i alle samfunn er mat. Måltidene på turen har inneholdt rømmegrøt og spekemat, inkludert pølse av moskus, i ei tømmerkoie på Ringsakerfjellet. En tradisjonell middag av rype hos Brimi i Jotunheimen. Men også moderne asiatisk gastronomi i det hypermoderne Barcode, øst i Oslo sentrum. Det er forskjellig mat, så langt fra hverandre vi kan få det, men jeg ville ikke ha bare det ene eller det andre. Jeg liker norsk tradisjonskost, men jeg kunne ikke tenkte meg å gå glipp av utenlandsk mat i alle sine varianter. Grekere, italienere, indere, thaier, kinesere osv. Alle gir de oss smaksopplevelser. Så lurer jeg nok på hvordan de synes rømmegrøt eller lutefisk smaker? Muligens best å ikke spørre. Uansett, mat er tradisjon og arv, også noe å ta vare på. Etter det jeg kan se har vi i Norge blitt stadig mer observante på det. Langs veiene kommer det opp stadig fler skilt merket «tradisjonsmat». Slik var det ikke bare for noen få år siden. Så vi blir bedre. Dermed trenger vi ikke frykte for at kinesisk eller amerikansk mat skal utradere rømmegrøten. Ingen fare.

God helg, med eller uten rømmegrøt!