Sviket mot de svakeste (2)

Meninger

Jeg har nylig skrevet om det jeg anser som Norges svik mot de svakeste av de svake: De foreldreløse barna i verdens flyktningeleirer og barna til IS-kvinner som lever internert i leirer under vanskelige forhold.

I dag vil jeg si litt om hva jeg synes er uansvarlig og umenneskelig asylpolitikk og om mangel på respekt for menneskeverdet.

· Jeg hisser meg opp over politikere som strammer inn asylpolitikken uten å forstå konsekvensene for den enkelte flyktning. De ser ikke flyktningene som enkeltindivider og blir aldri kjent med enkeltmenneskers skjebne. De er ansvarsløse.

· Jeg skammer meg over partiledere som vil ha oss til å tro at asylsøkere er noe vi må beskytte oss mot, at dette er farlige mennesker som truer vårt norske samfunn og vår velstand, og som vil ødelegge vår kultur og våre verdier. De mangler respekt for andres kultur og tro og for andres nød og lidelser.

· Jeg gremmes over nordmenn som synes det får være nok i massevis å «hjelpe dem der de er». Så lettvint! Kanskje klarer Norge å gi midler til å holde liv i en del, men i hvilken grad sørger vi for skolegang, studietilbud, helsehjelp og arbeid «der de er»?

· Jeg vil skrike over utsagn om av avstå fra å hjelpe mennesker i havsnød for å skremme andre fra å reise over havet. De skal vite at de ikke vil få hjelp dersom de står i fare for å drukne. Hvor kynisk går det an å bli? Hvordan kan man synes det er greit at barn drukner for å hindre andre i å komme etter?

Vi kan ikke redde alle. Nei, vi kan ikke det. Men skal vi unnlate å hjelpe av den grunn? Fordi det er urettferdig at bare noen får hjelp? Hjelp heller en eneste enn ingen! Hvert menneskeliv teller.

Asylpolitikk er vanskelig. Integrering er vanskelig. Men uansett – og igjen – hvert menneskeliv teller.