– Kampen om lønns- og arbeidsforhold

Meninger

"...Det skal både klokskap og styrke til for å stanse straumen som fører dei menneskelege og materielle ressursane bort frå skolen.

Kanskje vil det sterke innslaget av kvinner i skolen i dag berge oss fra ulukka. Mennene er alt på veg ut og over i arbeid som løner seg betre.

Lærarorganisasjonen har et ansvar i arbeidet for å berge grunnlaget for ein god skole.

Skolen er læraren og læraren er skolen.

Føresetnaden for dette er likevel at lærarane får levelige kår"


Da L. Lind fra Meløy avsluttet sin bok "Lærarlagsarbeid i Nordland gjennom 100 år» i 1989, avsluttet han med lønnsvilkårene som tema, og disse ganske så kloke ordene.

Utfordringene Utdanningsforbundet møter har nok ikke forandret seg mye på de 30 årene siden den gang.

Gjennom mange av de 100 årene boken favner over var Nordlands-lærere spesielt opptatt av at skolene, sant lønns- og arbeidsvilkårene, skulle eies og driftes av staten. Det var en opplevd blodig urettferdighet, spesielt på det som gikk på arbeidsvilkår. Det var krav om lærerbolig fra kommunen i tidlige tider. Når Nordnorske kommuner stilte med et rom eller to på en værutsatt holme, mens sør-norske kommuner kanskje leverte en flott eplehage der lærerne kunne dyrke maten selv, er denne opplevelsen heller ikke urimelig. Spesielt de store byene hadde fortrinn i rekrutteringsarbeidet.
Søringene stilte også langt sterkere i nettverksbygging og posisjonering (i alle forretningsverdenens områder) på en tid der en reise nordfra kunne ta en dag eller to. Eller tre, om det var til Vestlandet og det var helligdager underveis.


Kampen om statsdrevne avtaler ble vunnet av Norsk Lærerlag, og staten tok over ansvar for lønns- og arbeidsvilkår til lærerne i grunnskolen i en ikke-så-altfor-lang periode.

Vi vet mange at dette ansvaret ble tilbakeført til kommuner i 2004.

Nå har vi en god fagforening og relativt rettferdige lønns- og arbeidsavtaler over kommunegrenser i dag. Men vi kjemper kampen om like vilkår ennå. Dette gir seg utslag i motstand mot lokale lønnsforhandlinger, som er sterk i hele organisasjonen.

Utdanningsforbundet er opptatt av rettferdige forhold for lærere, og noen ganger mer enn arbeidsgiver, virker det som.
Det er vanskelig å kjempe mot arbeidsgivers og styrende politikere sitt argument om lokal handlingsfrihet. For lokal handlingsfrihet betyr også manglende øremerking, og lærere i skoleverket har ikke opplevd at de fleste kommunene har vært sitt arbeidsgiveransvar bevisst når det gjelder lønnsutvikling.

En sterk lærerorganisasjon har, som forfatteren sier, ansvar for lønns- og arbeidsvilkår og kampen rundt dette. Men det har da jaggu meg stat og KS også.
Tross alt burde staten og sentrale politikere være langt mer bekymret for den manglende rekruttering og faglærte lærere i både skole og barnehage over hele landet generelt, og distriktsnorge spesielt, enn de virker å være.

Lønnsoppgjøret i år er utfordrende. Det er lite penger å hente selv for lønnsvinnere, i et år med såpass lav lønns- og prisvekst.

Men budskapet er viktig!

Vi må prioritere gode lønns- og arbeidsvilkår for våre lærere. Det burde vitterlig skoleeier gjøre også.