– Vold i nære relasjoner – her er min bønn

Meninger

Handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Smak litt på det. Selv måtte jeg lese denne vesterålske planen litt pø om pø. Det ble for heftig. Jeg ble rett og slett lei meg. Trist.

Vi har alle kjent på den. Den litt stikkende, ekle følelsen midt mellom magen og brystkassen. Den som ikke stammer fra at kroppen har fysisk vondt. Nei. Det er den følelsen av det er noe som ikke er som det helst skal være. Jeg har kjent på den mange ganger. Vondest gjør den når den er knyttet til en man er veldig glad i.

En luftig følelse. Man får ikke helt tak i den. Svirrer forbi, men slipper ikke helt taket. Og så tør man kanskje ikke spørre. Man «har jo bare en følelse av at noe er galt», og man «vil ikke legge seg oppi andre sitt».

Mine damer og herrer, det er FEIL reaksjon. Hvorfor? Fordi. Noen står i situasjoner som er så uutholdelige at de ikke vet hvordan de skal komme seg fra den ene dagen til den neste. De blir utsatt for ting så uhyrlige at de nesten er utenkelige.

Tenk deg at du hver dag lever i redsel for at partneren din skal slå deg fordi du kanskje glemte å kjøpe med deg kaffe hjem. Tenk deg at du er en liten gutt eller jente som helst vil sove med lyset på og døra åpen fordi pappaen din misbruker deg seksuelt. Han truer med å slå deg hvis du sier det til noen, og i samme åndedrag forteller han deg at det er din egen feil at du blir misbrukt.

Tenk deg at du er en ung og usikker tenåring som hater broren din, fordi hver gang mamma eller pappa ikke følger med, så slår han deg på steder hvor det ikke vises når du har klærne på. Det skjer ikke bare på film og på TV. Dessverre er det stor sannsynlighet for at du kjenner noen som kjenner seg så alt for godt igjen i eksemplene.

Og så, tenk deg dette: du står på utsiden av disse eksemplene. Kanskje er du ei tante, en venn av familien, en bestefar, en nabo. Du har en mistanke om at det foregår ett eller annet. Du har denne følelsen mellom magen og brystkassen. Hva skal du gjøre? Her er min bønn. Ikke velg å snu deg bort. Ikke ignorer følelsen i mellomgolvet. I verste fall er du med på å la noen fortsette å leve i umenneskelig lidelse.

Hva skal du gjøre? Hva kan du gjøre? Svaret er – MYE. Kontakt politiet og spør. Det koster ingenting. Ring barnevernet og rådfør deg. Ring kommunen og be dem sette deg over til rette vedkommende. Spør en kompis som jobber i barnehage, kanskje han har peiling, kan hjelpe deg videre.

Følelsen av uro er et varsko. Et varsko om å tørre å vise noe av det desidert viktigste vi mennesker kan vise hverandre. Noe som er spesielt viktig når noen lider og har det vondt. Nemlig medmenneskelighet. Det handler ikke om at du skal ta mot til deg, det handler om å forhindre at noen lider.

Spør medmennesket du er bekymret for. Du trenger ikke å sette av hele dagen, du trenger ikke å formulere deg som Shakespeare. Stopp opp når du ser han eller henne, se hen i øynene, og si: «Jeg har vært litt bekymret for deg, hvordan har du det egentlig?». Sånn. Voilá. Abrakadabra.

Jeg kan love deg at følelsen av å ha spurt er mye bedre enn å fortsette å gå med uro i mellomgolvet.

Ingen bør føle seg alene i en verden med over sju milliarder mennesker. Absolutt ingen. Et bittelite spørsmål i en kjempestor verden kan snu livet fra levende helvete til forsiktig spirende blomstereng.