Klimakrisa avblåst - nå er det synet av vindturbiner som gjelder

Meninger


Klimakrisa er visst avblåst. Den er borte fra mediabildet. Borte fra norske politikeres dagsorden.

Et nytt virus

Ei anna sak har seila opp og tatt fokuset. Et virus. Ikke Korona-viruset. Men et særnorsk virus. Som har angrepet øynene til folk. Som sprer seg raskt. Og i likhet med Covid 19 lar også her vaksinen vente på seg.

Viruset oppstår ved synet av en vindturbin. Nært eller fjernt. I virkeligheten eller på bilder. Ja mange rammes bare ved tanken på et slikt syn. For enkelte er faktisk synet av en vindturbin på ens indre øye verre enn å måtte tåle synet av en turbin på en fjelltopp i det fjerne.

Klimakrisa kan bare møtes ved å erstatte fossilt brensel med fornybar energi. Og det må skje fort. Vindkraft er en del av denne løsninga. Også i vårt land. For vi har på langt nær nok vannkraft til å erstatte den store andelen med fossil energi som inngår i vårt totale energiforbruk. Og energi fra havvind vil tidligst være et alternativ langt fram i tid.

Politiske partier på venstresida har i fleire år sprunget om kapp for å være først med forslag om å erklære klimakrise. Nå kappes de om å være mest imot vindkraft.

De har fått følge av Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Ho har som kjent ikke villet erklære klimakrise. Men at vindturbiner på land er noe svineri, har ho for lengst erklært. I likhet med en ikke ukjent president som nå slåss for å bli gjenvalgt for nye fire år.

Politikere uten svar

Politikerne til venstre og høyre som har heist opprørsfanen mot vindkraft, står uten svar på hvordan de uten vindkraft skal skaffe Norge den fornybare energien vi trenger. I stedet serverer de luftslott om et potensiale for ny vannkraft som vår fremste fagmyndighet NVE gang på gang har dokumentert ikke finnes. Eller ønsketenkning om energisparing uten rot i virkeligheten.

Det er mantraet om «rasering av urørt natur» som forener vindkraftmotstanderne. I sine ekkokamre deler de gjerne bilder av anleggsområder for nye vindkraftanlegg. Bilder av ferdig anlegg, er det ingen av dem som deler. Årsaken er enkel: Slike bilder viser ingen rasert natur.

Ånstadblåheia og stillheten etterpå

Ånstadblåheia og Lafjellet i Sortland har i 2 år hatt 14 vindturbiner i drift. De av oss som har tatt turen langs den nye vegen til toppen av fjellene, har kunne bivåne et flott stykke arbeid. Et arbeid som ikke har etterlatt seg noen rasert natur, men som har åpna opp et nytt og meir tilgjengelig turområde. Både for gående, syklende og nybakte foreldre med barnevogn.

Det mangla ikke på dystre spådommer fra vindkraftmotstandere i løpet av konsesjonsprosessen for Ånstadblåheia vindpark. Men etter at vindparken var ferdig bygd, har det vært tilnærma dørgende stille. Motstanderne har kort og godt ikke hatt noe å skrive heim om.

Erfaringene fra Ånstadblåheia burde mane til ettertanke. For det er ikke grunn til å anta at de andre vindkraftutbyggerne rundt om i landet vil gjøre en dårligere terrengjobb enn det vi har sett i vår kommune.

Men det virker ikke som om vindkraftmotstanderne har evne til å se eller lytte til andre enn skrikhalsene i organisasjonen Motvind og politiske partier og politikere på fløyene som er meir opptatt av å snu kappa etter vinden enn å ta klimakrisa på alvor.

Industrispor og kulturminner

Hvis våre forfedre hadde hatt tilnærmelsesvis den samme frykten for å sette spor i naturen som dagens vindkraftmotstandere, hadde vi fortsatt fyra med torv og lest papiravisa i skinnet fra ei tranlampe. Men våre forfedre skjønte at det var nødvendig å forme natur til kulturlandskap. At det var nødvendig å åpne gruver, bygge fabrikker og etablere kraftverk.

10 slike industrianlegg er i dag freda som kulturminner. I boka «Industrispor fra Melbu til Lindesnes» får vi en levende beskrivelse av disse teknisk-industrielle kulturminnene, herunder Neptun Sildoljefabrikk i vår egen region.

Hvis vi og politikerne våre kjenner egen besøkelsestid, er det om nye hundre år opptil fleire flotte vindkraftanlegg som har fått status som freda kulturminner. Kulturminner som kan stå som minnesmerker over folk og politikere som viste det samme mot, ansvar og dristighet som våre forfedre gjorde på begynnelsen av 1900-tallet. Som møtte klimakrisa med nødvendige tiltak for å skaffe den fornybare krafta vi trengte. Og som ikke falt for fristelsen til å stikke hauet i sanda da det gjaldt som mest.