«De fikse idéers distriktspolitikk»

Journalist Erik Jenssen. 

Meninger


Debatt


Formueskatteparadiset Bø i Vesterålen er en av høstens store snakkiser. Så langt er bare første kapittel i eventyret skrevet, men ordfører Sture Pedersen har i alle fall fått formidle distriksfrustrasjonen slik at riksmediene endelig ryddet litt plass.

Litt for mye av oppmerksomheten har gått til å diskutere selve formueskatten og hvorvidt kjendis Bjørn Dæhlie fremstår mer eller mindre sympatisk fordi han gjør skatteflyktning av seg.

Det mest interessante er vel å diskutere hvorfor slike påfunn lanseres. Bø-ordfører Sture Pedersen har snakket mye i overskrifts form, og blant annet slått fast at «staten har forlatt oss».
Det er en spissformulering som treffer. Som utkant i utkanten har Bø måttet se den ene statlige reformen etter den andre demontere viktige tilbud og arbeidsplasser etter hvert som etatene sentraliseres.

Så selv om ordføreren spissformulerer det først nå, vet vi som har fulgt kommunen gjennom noen år, at både han og de andre politikerne i Bø har kjempet for å gjøre det attraktivt å jobbe og leve i Bø.


Bø har faktisk lyktes greit sammenlignet med andre småkommuner, blant annet på grunn av den utrettelige innsatsen til en ordfører som gjennom flere valgperioder har vært høyt og lavt på jobb for bygda si.

Så når jeg nå skal beskylde ham for å ha tatt for mye tran, er det ingen kritikk av innsatsen. Han har både en rett og en plikt til å jobbe for seg og sine. Han er valgt av bøfjerdinger, og skal jobbe for bøfjerdingene.

Men det nettopp der problemet ligger:

Man må helst være bøfjerding eller mangemillionær for å se det geniale i forslaget om lokalt redusert formueskatt. Begge disse befolkningsgruppene har det til felles at de er små. For folk flest med ingen eller normal formue og adresse utenfor Bø ser denne saken mest bare rar ut.

Dikterhøvdingen Bjørnson kom i sin tid med spissformuleringen «Skit i Norge, leve Toten». Ordene treffer den dag i dag.

Men når man i distriktene opplever at «Norge skiter i Toten», bør man vel forvente at det kommer en motreaksjon? Selvsagt. Men problemet er at både Bø og Toten ligger i Norge. De er ikke reservater som kan koble seg løs fra de norske modellen. I dette landet er vi vant med at alle skal bidra, og at vi gjør det under lover og regler som er like for hele landet.

Skattestuntet fra Bø og dem som deltar i det, fremstår så unorskt at realpolitikken vil innhente både Bø og skatteflyktningene. Flere andre kommuner har sagt at de vil kopiere Bø-idéen. Det vil svekke Bøs tiltrekningskraft, samtidig som staten uunngåelig vil måtte gripe inn, enten ved å gjøre noe med kommunenes handlingsrom eller selve formueskatten i seg selv.


Det siste er selvsagt primærmålet for skatteflyktningene til Bø. De mest profilerte av dem har i årevis jobbet politisk mot formuesskatten. For dem er dette en mulighet til å sette saken på spissen, og kjøre felles sak med en høyreordfører med markeringsbehov og utestemme i distriktspolitikken.

Til syvende og sist blir «Bønaco» stående igjen som en fiks idé, i en allerede lang rekke. Og listen av lystige forslag vokser stadig.

I tillegg til freske fraspark fra Bø har også regjeringen fått spalteplass den senere tid, blant annet gjennom forslagene fra et regjeringsoppnevnt utvalg som har utredet konsekvensene av såkalte «demografiutfordringer i distriktene». Utvalget har vært ledet av samfunnsøkonomen Victor Normann, som har fartstid som arbeids- og administrasjonsminister under Bondevik II-regjeringen.

Mange vil være enige om at utvalgets analyse om at hvis vi ikke får ungdom til å bo på bygda, så stopper flyttestrømmen til byene opp av seg selv – fordi det til slutt ikke er folk igjen. Bygdene blir et aldershjem, er Normanns nådeløse analyse.

Den bygger han på framskriving av befolkningsstatistikk, og den er det vanskelig å argumentere mot. Sentralisering er en global trend som rammer norske distrikter på samme måte som de fleste andre lands bygder.

At unge mennesker ønsker seg til byen er ikke nytt. At de ikke ønsker jobber i industrien eller primærnæringene er heller ikke nytt. Dermed mener mange at dagens distriktspolitikk, som langt på vei er innrettet mot å skape gode vilkår for industrien, i ferd med å spille fallitt. Folk vil bo der andre folk bor, det nytter ikke med jobb på fabrikken hvis bygda mangler gode fritidstilbud. Det er nå engang begrenset hvor mye friskluft folk greier å konsumere.

Når analysen er såpass god, blir man motløs av å lese utvalgets forslag til tiltak:
Forsøk med gratis barnehage og SFO, forsøk med begrenset bilførerkort for 16-åringer, skattefritak for utleieboliger, tilskudd for å rydde rotete eiendommer og økt bruk av desentraliserte løsninger i offentlige virksomheter. Det siste fordi hjemmekontor har virket så bra under pandemien, fremkommer det i utredningen.


Ordføreren i Steigen kastet seg nylig på, og mente det ville skape masse bolyst å slippe 16-åringer løs i Steigen-trafikken. Trygg Trafikk var ikke like begeistret, og trakk frem elementære trafikkfaglige argumenter om unge mennesker og trafikkrisiko.

Det er nettopp dette som blir problemet. Mer og mindre gode forslag kastes ut som om distriktspolitikken var en åpen idédugnad for hva regjeringa burde putte i godteposen. Men beklager, dette blir det ikke god distriktspolitikk av.
I rettferdighetens navn må man erkjenne at mange grep har hatt i alle fall en bremsende effekt: For eksempel tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms, differensiert arbeidsgiveravgift, ulike momsregler på elektrisk kraft, geografisk betinget rett til å fiske kongekrabbe, med mer.


Men hadde vi hatt politikere som faktisk brød seg om distriktene, ville det ikke vært behov for noen egen definert «distriktspolitikk», og i hvert fall ikke en egen distriktsminister (ja, for vi har faktisk det også i denne regjeringa).
I likhet med andre politikkområder, er også distriktspolitikken en konsekvens av det som skjer på andre områder. Det får konsekvenser for distriktene når man sultefôrer kommunene, det får konsekvenser at man sentraliserer politiet, NAV, utdanningsinstitusjoner og jeg vet ikke hva. Det får konsekvenser at man liberaliserer fiskeripolitikken, at man omorganiserer Kystverket, fiskerirettledere, og helt ned i de små detaljers oppramsing. Enhver får sette opp sine egne lister.

Vi skjønner alle hvor det bærer. Vi har nok ikke sett det siste freske frasparket fra folk som mener det er på tide med «nytenking» i distriktspolitikken.