«Tap av MSC-sertifikater: Hva er veien videre?»

Meninger


Marine Stewardship Council (MSC) har fått en dominerende posisjon som globalt bærekraftmerke for sjømat, og påvirker i flere markeder både markedsadgang og pris. Norsk sjømatnæring har lenge nytt godt av at mesteparten av våre fiskerier er sertifisert, men på relativt kort tid går det sertifiserte volumet ned fra drøyt 90 % til omtrent 40 %. Hva er årsaken til dette, og hva er veien videre?


Det store fallet i sertifisert volum av norsk fisk skyldes suspensjonene av makrell i 2019, etterfulgt av NVG-sild og kolmule ved utgangen av fjoråret. I praksis skyldes disse manglende innfrielse av langvarige vilkår om å få på plass fullstendige kyststatsavtaler med kvotefordelingsmekanismer. Andre klienter i våre naboland har fått sine MSC-sertifikater suspendert av samme årsak.

Når dagens MSC-sertifikat for torsk og hyse nord for 62 grader løper ut 26. april, er det kun den delen av fiskeriet som foregår utenfor 12 nautiske mil (nm) som ligger an til å ha et nytt sertifikat til å overta. Å miste miljømerket på selveste skreifisket, oppleves nok av mange som et prestisjetap.


Kort historikk og problemstilling

Tap av sertifikatene er resultat av langvarige og uløste bærekraftutfordringer som har vært selvrapportert fra norsk forskning og forvaltning siden starten av 2000-tallet. Det er utfordringer de fleste var enige om å løse før vi fikk MSC, og vi må uansett også løse dem uten MSC.


Da vi for over 10 år siden ønsket å sertifisere torsk og hyse, kom det i forhåndsutredninger klart fram at tilstanden til kysttorsken var et hinder for sertifisering. Man valgte da en «totrinnsrakett» hvor fiske utenfor 12 nm startet prosessen, mens man for resten avventet at myndighetene skulle få på plass en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk. Resultatet var at fiske utenfor 12 nm ble sertifisert i 2010, mens fiske innenfor 12nm ble innlemmet i sertifikatet over et år senere i 2011. Problemet med kysttorsk var imidlertid ikke løst. Gjenoppbyggingsplanen tillot kun en sertifisering som i praksis var under vilkår om at kysttorskbestanden måtte bygges opp til et sertifiserbart nivå innen 2015. Dette lyktes som kjent ikke, men ved resertifiseringen i 2014 klarte Fiskarlaget å argumentere for å få en ekstraordinær femårs utsettelse på vilkåret, noe som i praksis ga Norge tiden fram til 2020 til å gjenoppbygge kysttorsken til et sertifiserbart nivå.


Fra slutten av 2019 har DNV gjennomført en resertifiseringsprosess av hele fiskeriet nord for 62 grader med Fiskarlaget som klient. Høsten 2020 ble det imidlertid gitt en tilbakemelding om at på grunn av kysttorskens situasjon, samt ICES-anbefaling om nullfangst og en ny gjenoppbyggingsplan de siste to år, ville fiskeriene ikke bestå sertifisering. Det ble da besluttet å følge den samme linjen som tidligere, og la de fiskerier som kunne sertifiseres fortsette prosessen. Resultatet er i praksis at klokken skrus tilbake til 2010. Fiskerier utenfor 12 nm ligger nå an til å få nytt sertifikat, mens kystnære fiskerier avventer en revidert kysttorskforvaltning, eventuell ny gjenoppbyggingsplan og vil forhåpentligvis lykkes med en resertifisering så snart som mulig.


Veien videre

Norges Fiskarlag og det felles miljøsertifiseringsprosjektet har gjeninnsettelse av sertifikatet innenfor 12 nm som aller fremste prioritet. Mye av det vi lenge har etterlyst fra forskning/myndigheter har endelig begynt å røre seg. HI utarbeidet en statusrapport for kysttorsken i fjor som nå har ført til en metoderevisjon i ICES med sannsynlig todeling av bestanden. Fiskarlaget har lenge ment at kart og terreng ikke passer sammen for kysttorsken; for eksempel gjennom at gytebestandsmålet kan være satt alt for høyt og på spinkelt eller avvikende grunnlag. Tidligere signaler fra pågående prosess indikerte at dette var en erkjennelse som kanskje også hadde begynt å nå inn til HI/ICES.


På grunnlag av disse foreløpige positive signalene har Fiskarlaget allerede «prematurt» satt i gang en resertifiseringsprosess med DNV av fisket innenfor 12 nm. Tanken bak er å få en tjuvstart på sertifiseringsprosessen, slik at hvis informasjonen vi nå får fra ICES var svært positiv, ville prosessen i beste fall være på sporet slik at vi kan ha sertifikatet på plass igjen ved starten av skreisesongen 2022. Forrige uke kom ICES med sin benchmarkrapport for kysttorsken. Den har enda ikke blitt vurdert av DNV, men utfallet av den videre prosessen vil nok i stor grad handle om myndighetenes videre oppfølging med utarbeidelse av ny gjenoppbyggingsplan og vurdering av referansepunkter.


Det er mye man kan kritisere MSC for, men det er vanskelig å skylde på en urimelig standard i akkurat disse tilfellene, ettersom de dreier seg om problemer norsk forvaltning er kjent med og uansett jobber med helt uavhengig av MSC. Løsningen på MSC-sertifikatene ligger med andre ord i å løse de underliggende utfordringene for kysttorsk (og uer), akkurat slik de for pelagiske fiskerier ligger i få på plass fullstendige kvotefordelingsavtaler og disputtresolusjonsmekanismer. Mange gode krefter har gjort en innsats på disse områdene de siste tiårene, men resultatene har ikke vært tilstrekkelige. Dette står nå store deler av norsk fiskerinæring i fare for å bli straffet for i markedene. Verdens mest bærekraftige fiskeriforvalter kan ikke være bekjent med å ha slike åpne sår liggende i enda flere tiår, uavhengig av hvilke miljømerker som gjelder.


Alternativ til MSC?

Norges Fiskarlag har også arbeidet etter et spor for å utrede et alternativt norsk miljømerke, og NOFIMA sluttførte nylig et første utkast til en mulig fremtidig standard. Den norske næringen bør nå ha en seriøs debatt og utredning om dette er noe vi ønsker å bygge videre på. I så fall må dette utløse investeringer og oppbygging av en organisasjon rundt et slikt nasjonalt merke.


Dette er etter mitt skjønn en debatt som bør gjennomføres med kaldt hode og være fullstendig løsrevet fra dagens nyhetsbilde med tapte sertifikater. Dagens innkjøpere i markedene etterspør ikke «en miljøsertifisering», de etterspør MSC, en organisasjon som nå har investert globalt siden 1997, har om lag 250 globalt ansatte og et årlig budsjett på over 300 millioner kroner. Likeså ligger det i sakens natur at en troverdig sertifiseringsordning ikke kan legge lista dramatisk lavere enn MSC-standarden. Vi kan også uansett ganske trygt anta at de kravene vår næring eventuelt måtte unngå ved å avvise MSC, uansett vil møte oss fra sivilsamfunnet. Av disse grunnene mener jeg at utarbeidelse av en alternativ sertifiseringsordning, uansett standpunkt, bør diskuteres som en strategisk investering med en svært langsiktig horisont.


Med andre ord finnes det ikke en quick-fix her, men en løsning ligger i fortsatt langsiktig og bærekraftig forvaltning, slik vi i Norge allerede har opparbeidet oss et globalt renomé for å ha.


FAKTA om sertifisering:

MSC-sertifisering foregår ved at en bedrift eller organisasjon frivillig tar på seg rollen som klient og hyrer inn et uavhengig sertifiseringsselskap for å vurdere et fiskeri opp mot MSC-standarden. I Norge har Norges Fiskarlag denne rollen på vegne av norsk villfiskerinæring, og i direkte finansieringssamarbeid med Norges sjømatråd og salgslagene.

DNV er sertifiseringsbyrået som stort sett har blitt benyttet til å vurdere fiskeriene. I andre land er det enkeltaktører som sertifiserer sine egne båter, mens vi altså her har en fellesskapstilnærming som gjør MSC-sertifikatene åpne for alle norske fartøyer som deltar i godkjente fiskerier.

En sertifiseringsprosess tar omtrent et år. Et sertifikat utstedes med fem års varighet. Dette kan likevel til enhver tid suspenderes. I de fleste sertifiseringer blir det også gitt vilkår som er enkeltpunkter hvor ikke fiskeriet når helt opp til standarden, og man gis fem år på å løse problemstillingen og dokumentere årlig framdrift. Sertifiseringsprosessen er i hovedsak en litteraturgjennomgang av «beste tilgjengelige vitenskap» med sterk vekt på ICES-rapporter og supplerende informasjon som sertifiseringsselskapet innhenter i møter med Fiskeridirektoratet, Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Havforskningsinstituttet (HI).