Selbestanden: «Jeg merker meg at forskeren går rett i forsvar»

Meninger


Tilsvar til HI/ Kjell T. Nilssens «Immunitet mot slike uttalelser», vol.no 30/4-21:


Forsker: – Har blitt immun mot slike uttalelser

Forsker Kjell T. Nilsen i Havforskningsinstituttet sier i en kommentar til seljeger Erwin Jacobsen at de ikke driver med føleri.


Svarene fra en forsker, om mine «hverdagsteoretiseringer» og lekmanns synspunkter på bestandsdata for kystsel i Vesterålen, får meg på nytt til å undres over forskningas seriøsitet og troverdighet. Forskning skal skille seg fra mine betraktninger ved at ingenting blir tatt for gitt, og at påstander bygger på dokumentasjon.

Formålet med forskning er å skaffe ny viten og kunnskap på en uhildet og troverdig måte.

Jeg merker meg at forskeren i første setning av artikkelen går rett i forsvar.

Han velger å benytte seg av skal vi si hersketeknikk(?). Ved å bruke adjektivet «medsammensvorne» for å beskrive undertegnede og meningsfeller som åpenbart ikke deler forskerens oppfatninger.

Hvis man søker opp ordet medsammensvorne finner en at ordet medsammensvorne,

i substantivisk bruk «som noen som har vært med på å planlegge og utføre en ugjerning». Eller som i «politiets antagelser er at gjerningsmannen hadde en medsammensvoren»

Dette blir en uverdig måte å karakterisere meningsytrere av en annen oppfatning.

Professor Berit Ås definisjoner av hersketeknikker kan identifiseres til 5 fremgangsmåter: usynliggjøringlatterliggjøring - tilbakeholdelse av informasjon - fordømmelse uansett hva du gjør - påføring av skyld og skam. Jeg tør påstå dette er treffende beskrivelser, som leseren finner elementer av, i forskerens svar til en lekmanns betraktninger om bestandsestimater.

Først og fremst må det klargjøres at det er et viktig prinsipp i jegerstanden; verken rypejegere, elgjegere, seljegere osv. ønsker å utrydde eller true eksistensen til den bestanden de setter pris på å jakte på.

Personlig har jeg ingen fysiske behov for å kreve større tildeling av kvoter, jeg har verken fiske eller jakt som levevei. Bare interessert i naturen som omgir oss.

Samme interessen og meningsytring er utbredt langs kysten.

Kanskje særlig de senere årene hører man stadig oftere om lignende eksempler

hvor forskninga har ett syn på bestander, og vi lekfolk har avvikende syn på samme bestanden. Mitt inntrykk her er sammenfallende med HI (HavforskningsInstituttet).

Det som går igjen i alle sakene meg bekjent, er at alle påstander om bestandsvekst tilbakevises fra HI og deres forskere.

Jeg har fra meningsfeller fått tilsendt e-poster fra 2021 hvor det etterspørres opplysninger om bestand og telleresultater.

Spørsmålene besvares i første omgang grundig og seriøst fra forsker Kjell T. Nilssen, HI.

Straks spørsmålsstilleren setter kritiske spørsmålstegn ved metode og ber om forklaringer til tallmaterialet, så opphører brått korrespondansen og besvarelsene fra forskninga.

Passet ikke disse spørsmålenes svar inn i forskerens bilde av bestanden?

Naturmangfoldsloven § 8 og dens veileder, setter krav til kunnskapsgrunnlaget både for vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Sitat: «Den erfaringsbaserte kunnskapen omfatter kunnskap basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk og samspill med naturen, herunder samisk bruk. Dette omfatter også den erfaring og kunnskap organisasjoner og enkeltpersoner, lokalsamfunn mv. besitter»

Denne form for tankegang tilbakeviser forskeren, det er visst bare èn fasit.

Vi som ser bestandsutviklinga, enten vi er jegere eller fastboende, tar feil.

Vi karakteriseres som synsere siden vi ikke kan dokumentere eller tidfeste observasjonene. Har HI noensinne strakt ut en hånd for å ønske samarbeid med jegerstanden for bedre kartlegging av bestander? I sitt tilsvar på vol nevnes et eksempel fra lokalitet i Sognefjorden. Men det etterspørres her for hele kysten. Ornitologer har f.eks. «Hagetellinga».

Ville slike samarbeidsformer gitt økt kunnskap og ny viten, til forvaltninga av fellesskapets bestander av kystsel?

Forsker Kjell T. Nilssen oppfordrer i vol-artikkelen jegerne til å komme med egne og bedre tellinger som kan dokumenteres, før han i neste vending påstår seg immun mot avvikende synspunkter om bestanden. Jeg finner derfor lite hold i at HI er åpen for slike tiltak.

På Fiskeridirektoratets publikasjon fra HI 2021 om forvaltning og telling, avvises jegerstandens forslag om å innføre tellemetode som for elg, såkalt «sett elg» registrering. Denne modellen problematiseres med tidsperiode og forflytning, og at bruk av slike data vil introdusere svært mye usikkerhet, sammenlignet med sine egne vitenskapelige tellinger som ligger til grunn for dagens bestandsvurdering.

Sitat publ.; «HI sin tellemetode er den samme fra år til år, og felles med andre land i europa som har bestander av steinkobbe. Og at telletallene er en god indikator på bestand og bestandens størrelse». Det jeg og meningsfeller stiller spørsmål ved, er det enkle fakta at intet i naturen er statisk. Vi blir stadig minnet om at naturen og klimaet ikke lenger er så statisk som vi muligens ønsker.

Kanskje i enda større grad i endring nå enn det som var tilfelle før.

Det savnes at forskninga ikke lytter seriøst til de innspill som kommer fra jegere, fiskere og andre kjentfolk, om hvordan disse aktørene registrerer endringer i bestandsstørrelse, bestandens utbredelse og andre parametere, som er høyst aktuelle for å forske seg fram til ny viten og kunnskap.

Jegere, med mangeårig erfaring, ytrer at de i dag finner selbestander på nye lokasjoner som de ikke fant sel ved før. Andre steder som tidligere var vanlige lokasjoner for jakt en gitt tid på året, er det noen ganger mindre sel å observere. Da oppfattes det nytteløst at forskerstanden dupper i en båt og teller sel på bilder fra en drone.

Fordi de fant sel her i fjor, året før det, og årene før der igjen.

Det er ikke første gang forskninga, representert ved samme Kjell T. Nilssen kommer med utidige svar på lekfolks bekymringer om det de mener er en økende bestand.

Jo Inge Hesjevik skriver i leserinnlegg 21.07.2017 i avisen Sagat.no, at forskeren svarer

«med en kronikk der du hevder at mine påstander «demonstrerer i beste fall uvitenhet» og at «redaktøren er et rent talerør for Hesjevik og Hætta».

Kjell T. Nilssen hevder at «det er ikke en egen havertbestand i Porsanger, men 20-40 dyr som i deler av året holder til rundt Tamsøy.»

Innleggets forfatter framholder så prosjektet med skuddpremie i Porsanger sitat: «hvor den største flokken som ble observert liggende på land ble telt til 150 individer. Dette ble avvist av Havforskningsinstituttet som en umulighet. Deretter ble det i 3 år brakt 220 Havert (Gråsel) på land hvor det ble tatt prøver av dyrene. Siste dag i prosjektet ble 30 dyr landet av 1 sjark. Disse dyrene ble sågar kontrollert av Kjell T. Nilssen i egen person, da han først nektet å tro dette var mulig» Hesjevik velger å avslutte med et retorisk spørsmål: «Hvordan er det mulig å skyte 300 dyr av en bestand som opplyses av HI til å være en bestand på 30 individer?»


I Kjell T Nilssens tilsvar til mine synspunkter på vol.no, presser han til slutt inn enda en absolutt sannhet, hvor han viser til «at NJFF i sitt siste nummer av bladet «Jakt og Fiske» sannsynligvis endelig har akseptert at det kanskje likevel ikke var steinkobbene som spiste opp torsk i Oslofjorden og Skagerak.» Det kan hende forskeren har rett i dette, jeg leser med interesse de publiserte rapporter hvor dette påstås dokumentert av Norsk Havforskning.

Jeg undres likevel over hvorfor Svenske forskere har funnet dokumentasjon på at sel i Østersjøen forsyner seg med like mye fisk, som yrkesfiskernes kvoter.

Canadiske forskere har også justert sin oppfatning, og i enda større grad funnet hold i problematikken, begge land har de samme arter sel og fisk som vi har i Norge. Andre kyststater er i gang med tilsvarende forskning.

Evner HI å innse at deres paradigme muligens er feil?

Nilssen har dog min forståelse for at dette kan være en krevende øvelse.

Vi ser også Kjell T. Nilssen uttrykke sin bekymring for en svak bestand 18. Juli 2011.

«Det har blitt dramatisk færre steinkobber i Nordland. Utstrakt jakt og oppdrettsanlegg kan ha skylden. – Før har det blitt sett opp til 2-300 dyr. Nå er det kanskje 50-60. Nilssen ble overrasket over at det flere steder var færre dyr enn forventet» Han hevder at «det har vært utstrakt jakt på kystsel med skuddpremier fra staten, - det har vært en hard jakt, sånn at koloniene dermed har blitt tatt ned til få dyr», sier han til NRK.

I tidligere nevnte HI publikasjon kan vi lese at bestandstall for perioden 2003-2006, til dette året forskeren referer til i 2011-2015, faktisk gikk opp fra 2466 dyr til 2510 individer i Nordland. Tok forskeren feil her, eller er det andre tall som er gjeldende?

I publikasjon fra HI kan man lese at målnivå for perioden har vært 2000 individer for Nordland. Estimerte bestandsstørrelser for perioden 1996-99 var 2129 stk. 2003-2006 var 2466 stk. 2011-2015 var 2510 stk. Og til sist et dropp i bestanden 2016 til 2020 fra 2510 stk. ned til 1568 individer. Sitat: «Telleresultatene er reelle og gjenspeiler bestandene, særlig tellingene i den siste perioden. Vi har i tillegg til visuelle tellinger i hovedsak brukt droner, som opereres fra båt, siden 2016». (I perioden før dette ble det benyttet flyfoto og manuell ressurskrevende telling på hvert bilde, som ga «selfunn» på kanskje bare 5-10% av bildene.)

Jeg finner det betenkelig at forskninga ikke utgreier avvikende individtellinger før og etter metodeendring for telling? Det oppgis ingen argumentasjon til endringer av tellemåte, telletidspunkt, værforhold, annen menneskelig påvirkning, opp mot snitt telleresultat de 4 foregående perioder. Kan dette være noe av årsaken til at man opererer med feil bestandstall?

Det er betenkelig at bestanden så tidlig som i 2016-2020, viste tendens til sterk reduksjon,

uten at forvaltninga innførte reduksjon i kvotene for samme periode.

Et prinsipp i naturforvaltning er at man følger «føre var prinsippet» og nedjusterer uttaket. Så skjedde ikke. For perioden 2016 til 2020 ble jaktkvote for steinkobbe i Nordland opprettholdt på 185 dyr. Først for sesongen 2021 reduseres kvoten ned til 55 dyr.

En drastisk kvotereduksjon på over 70%. Når årets jakt er i gang fylles kvota 19 april.

Speiles her en bestand redusert med 37,53% - røflig 1/3 del?

Er vi vitne til en forsker som ikke presenterer objektivt tallmateriale,

kanskje ytrer eller personlig føler han en motstand for dagens jakt på kystsel?

Slike kritiske spørsmål må tåles av forskere og HI!

Vi ser forskninga og HI benytter seg av slike kritiske påstander.

I HI publikasjon kan vi lese at forskninga faktisk henger ut jegere, fiskere og oppdrettsnæringa som lovbrytere og skurker ved å hevde at vi ikke rapporterer korrekt. Sitat: «Det var en betydelig nedgang i antall steinkobber i Nordland i 2019-2020 sammenlignet med de 3 første telleperiodene. Mest sannsynlig så kan dette skyldes bifangst i garnfiske (som ikke blir rapportert selv om fiskerne er pålagt å gjøre det), i tillegg kan det også skyldes underrapportering i jakt, trolig ved at skutte dyr som synker ikke rapporteres av alle (selv om det skal gjøres) Videre kan det være steinkobber som skytes i forbindelse med fiskeoppdrettsaktivitet som ikke rapporteres.»

Når dette ikke kan dokumenteres, så tror jeg forskeren gjør lurt i å holde seg for god til å henge ut fiskere, jegere og oppdrettsnæring som lovbrytere og skurker!

Forskninga driver med føleri også når disse gruppene henges ut, uten bevis.

En gang i tida ble det fortalt at jorda var flat, vitenskapen er kommet lengre idag.

Selv om det også i dag finnes mennesker som fortsatt mener jorda er flat.

Det konstateres at forskere og lekfolk har ulike syn på kystselbestanden.