«Død- men minnene lever!»

Meninger


Et jødisk ordtak sier at en person først dør ordentlig når navnet blir nevnt for siste gang. Jeg kjenner noen som samler på program fra begravelsen med bilde av den avdøde og salmer. Når vi åpner skuffen med programmene blir minnene levende. Vi hilser på gamle kjente som på ulike måter har betydd noe for oss. Og når vi leser dødsannonser stopper vi opp når det er en vi kjenner. Han gikk jeg i klasse med, hun var jeg forelsket i.


Døden er en følgesvenn gjennom livet. For å kunne mestre livet, må vi også kunne mestre døden. Vi feirer fødselsdager, mens dødsdagene glir forbi i stillhet.


Når vi dør råtner vi. Men det er ikke alltid krise når et menneske dør, går ut av tiden, men det kan være det. De aller fleste dør med noen omkring seg, ofte på institusjon eller sykehus. Jeg har som prest forrettet i begravelser hvor avdøde har ligger flere uker hjemme før de blir funnet. Ofte er det politiet som bryter seg inn etter at en nabo har kjent lukt i oppgangen.


Vi lever i en kultur som vektlegger individet. Jeg har kanskje en ektefelle, barn og foreldre. Det kan skape problemer når vi skal ta farvel. For hvem skal bestemme når en går bort? Er det nåværende kone, tidligere kone eller barna? For å si det på en annen måte. Hvem eier den avdøde?


Det rent følelsesmessige stikker likevel dypest. En som stod meg nær er borte. Jeg kan ikke snakke mer med den avdøde, omfavne vedkommende eller gi en god klem.


Begravelsesbyråene tar seg av det rent praktiske. I gamle dager måtte familien gjøre det selv. Mange skulle ønske at de selv kunne gjøre noe av det praktiske som en del av sorgarbeidet, men de fleste er nok glade for at de slipper å bli belastet med dette.


Og familiene får hilsener. De mottar blomster. Det opprettes minnesider. Det er godt at en ikke blir glemt.


Og når kisten senkes i jorden eller den døde blir kremert, er det hele over.

Nei, det er det ikke. For minnene lever når vi tar fram programmet med avdødes bilde på forsiden eller dødsannonsen som jeg har gjemt.