«Gisselaksjonen» i sin 15. måned

Meninger


Siden mars 2020 har vi hatt Norges lengste og største «gisselaksjon» gående.

«Gisseltakerne» er den norske regjeringen, ledet av Høyres statsminister Erna Solberg. «Gislene» er over 50.000 menn og kvinner over 20 år som ikke får mulighet til å spille fotball, eller bedrive annen organisert lagidrett som krever et visst snev av fysisk kontakt.

«Gisselaksjonen» er inne i sin 15. måned, og nylig måtte de 50.000 breddespillerne nok en gang se at statsminister Solberg slamret igjen døra, låste og gjemte nøkkelen, og samtidig brøt ned en stor del av håpet om at det faktisk skal kunne la seg åpne for denne gruppen i 2021.

Nedstengingen av spesielt fotballen har vekket et enormt engasjement i Norge. I hele landet sitter det spillere som bare higer etter å komme tilbake på treningsfeltet og trykke til i taklingene i kamp og på trening.

Regjeringen og Folkehelseinstituttet bruker smittefare som årsak, men Olsvik-utvalget (etter Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, som ledet utvalget) konkluderte i sin rapport fra februar i år at sjansene for å bli smittet under kontakttrening på fotballbanen er nærmest mikroskopiske, og at en åpning av hele breddefotballen er forsvarlig.

Rapporten trekker også frem gevinstene ved folkehelsen som breddefotballen har. For de aller fleste av disse 50.000 spillere, som kanskje er enda flere, er de ukentlige treningene med lagkompisene, og kampen mot en av de lokale motstanderne den påfølgende helga, grunnen til at de er i fysisk aktivitet.

For like mange er de ukentlige treningene og kampene den fysiske aktiviteten som de har. Det har fra flere hold vært trukket frem bekymring for folkehelsa, med god grunn, ifølge Olsvik-utvalgets rapport.

Fra myndighetene har det derimot kun av og til kommet små lovnader, men disse har vært vage og lette å trekke tilbake. Nylig var det flere breddeklubber som, blant annet via TV2, gikk ut og manet til opprør gjennom å oppta treningen med kontakt, som en protest mot nedstengingen. Opprøret fikk stor støtte landet over, og vi har de siste dagene kunnet lese om flere klubber som har sluttet seg til, og i tillegg brutt reglene.

Alt dette kom som en reaksjon på at gjenåpningen av breddefotballen ble utelatt i forrige trinn av gjenåpning, trinn 2. Regjeringen besluttet da at puber og restauranter skulle få lov til å åpne og skjenke alkohol igjen. Vel og bra for dem, for det er kanskje der flere av spillerne fra lavere divisjoner ender opp når de ikke har den ukentlige kampen å se frem til.

Det høres egentlig svært merkelig ut. La oss bruke Sortland-trener Jonathan Barlow og Melbo-trener Thomas Rønning som de lokale eksemplene: Begge kan ta med sine spillere på samme restaurant eller pub, og etter hvert som kvelden skrider frem, kan de sitte nærmere og nærmere hverandre i et lokale på 100-150 kvadratmeter mens promillen stiger.

Men å trene sammen hver for seg som lag, eller spille treningskamp mot hverandre på en fotballbane som er på rundt 7.000 kvadratmeter, det får de ikke lov til. Det er egentlig ikke rart breddefotballen reagerer. En må nesten være ihuga patriot av de tre regjeringspartiene for å skjønne noe slikt.

Men samtidig – elevene til Barlow og Rønning bidrar ikke med kroner i statskassa gjennom sin hobby med spill i 3. og 4. divisjon. Det gjør eierne av restaurantene. Med andre ord er det bedre for myndighetene å ha en breddefotballspiller på pub enn på banen …