«Bondeopprør og bondelagsrør»

Meninger

Lederen i Nordland Bondelag ber stortinget vedta statens tilbud i jordbruksoppgjøret, og hevder at kravet fra jordbruket svarer ut Bondeopprørets krav om tetting av inntektsgapet.

Det er tafatt når NB ikke står på jordbrukets felleskrav, men heller ønsker at stortinget skal vedta regjeringens tilbud. Et faglags oppgave er selvsagt å stå på for medlemmenes økonomiske og sosiale kår. Ja, det er en forpliktelse. Men det viser tydelig at Norges Bondelag er fornøyd med tingenes tilstand. De kan ikke ha forstått hva Bondeopprøret går ut på.

Jordbruket har ikke streikerett, men har allikevel full anledning til å bryte forhandlingene. Dette gjorde begge faglagene i år. Oppgjøret skal også oppfylle stortingets mål for næringa, oppfylle samfunnsoppdraget.

Påstanden om at jordbrukets felleskrav svarer ut opprørernes krav om tetting av inntektsgap er feil, fordi felleskravet bare er en start på tettinga. Hvis stortinget vedtar tilbudet vil inntektsgapet øke. Da blir det desto mer å ta igjen neste år.

Dette forteller at Norges Bondelag ikke vil ha noen endring. Det har vært kjent ei stund at Norsk Bonde- og Småbrukarlag måtte kjempe opp felleskravet til 30 000 kr i tetting av gapet, selv om NB hevder at sluttresultatet var deres åpningskrav. NBS sitt utgangskrav var 50 000 i tetting av gap. Sannheten er definitivt avslørt. Skal jordbruket få et inntektsløft, så er altså Norges Bondelag problemet, ikke løsningen.

Det er skapt en ny situasjon i år. Bondeopprøret har store deler av jordbruket og folket med seg. Det er tre partier som har tonet flagg for opprørernes krav, Rødt, MDG og SV. Regjeringspartiene med støtteparti FrP vil videreføre dagens kurs, mens AP og SP ikke er tydelig på endring av kurs.

Bondeopprøret har stilt noen klare krav: Et reelt tallgrunnlag, vedtak om tetting av inntektsgapet, altså jamstilling av inntekt med andre grupper, forhandling om inntektsnivå, ikke inntektsutvikling, og tidsfrist for når tettingen skal være fullført.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er enig i disse kravene, og har konkretisert det ved å kreve at jamstillinga skal oppfylles i løpet av kommende stortingsperiode.

At mange ikke kjenner seg igjen i tallgrunnlaget er felles for mange både i NBS og blant opprørerne. Utgifter til leie av jord og kvote tas ikke med i totalkalkylen fordi det også er inntekter for noen i jordbruket. Resonnementet forutsetter at alle som leier ut jord og kvote fortsatt er aktive gårdbrukere, noe stadig færre av dem er. Leie som betales til andre enn aktive bønder er penger som forsvinner ut av jordbruket (på linje med leasing av traktor o.l.), og kostnaden må derfor tas med i kalkylen.

Tallene oppfattes som virkelighetsfjerne, når godtgjørelse til arbeid og egenkapital ikke skilles. «Alle» sammenligner dette tallet med lønnsinntekt. Det blir feil.

Gjennomgang av tallgrunnlaget imøtekommes i statens tilbud. Men statsråd Bollestad mener det har stått seg i flere tiår og bruker faglagenes deltakelse som godkjenning. Det viser liten vilje til endring. Dette er en ulik kamp. Faglagene må være enig i tallgrunnlaget for å kunne forhandle med staten.

Her treffer Bondeopprøret og Svein Martin Håland blink når han påpeker at det er en systemfeil. Systemet er nesten 30 år gammelt. Det i seg selv burde tale for en revisjon. Tallene viser en enorm forskjell på inntektsnivået mellom gruppene som skal sammenlignes og jamstilles, og disse forskjellene vil øke med mer reelle tall.

Bondeopprøret krever stopp i investeringene hvis ikke lønnsomheten øker. Dette synet støtter NBS. NBS sitt krav om investeringsmidler for å oppfylle stortingets løsdriftskrav forutsetter nok lønnsomhet i drifta til å kunne betjene gjelden etter investeringen.

Systemet må endres på flere områder. Importvernet må styrkes. Nye frihandelsavtaler og økning av importen fra EU gjennom EØS-avtalen utfordrer dette. Dette vil gi grunnlag for å øke prisene i jordbruket slik at de dekker mer enn kostnadsøkningen til bonden. Effektiviseringsgevinsten i jordbruket må jordbruket beholde, og forutsetningen om en årlig avgang fra næringa må stoppes. I år forutsettes det en avgang på 1250 årsverk fra jordbruket.

Faglagene må kreve etter behov, og ikke etter hva de tror det er mulig å få gjennomslag for politisk. Behovet er jamstilling med andre grupper. Det er her Norges Bondelag har gått seg helt vill, med sitt hemmelighold og uformelle samtaler, til den situasjonen jordbruket er kommet i dag. Jordbruket må slutte å se på forskjellen mellom statens tilbud og oppnådd avtale, som en «forhandlingsgevinst. I stedet må forhandlingstapet komme i fokus. Det er jo årsaken til opprøret.

Det må også settes inn klare tiltak for å jamne ut inntektene innad i næringa. Alle trenger et inntektsløft, men noen trenger mer enn andre. Økt lønnsomhet vil løse de fleste problemene, eller gi grunnlag for å løse dem. Og ikke minst må produksjonen reguleres, sånn at vi unngår overproduksjon som resultat av økt lønnsomhet.